Det tysk-romerske riket

Den franske filosofen og samfunnsrefseren Voltaire harselerte på 1700-tallet over rikets offisielle navn og hevdet at det verken var «hellig», «romersk» eller et «rike». Tradisjonelt var det imidlertid oppfattet slik at det bare var paven som kunne opphøye noen til keiser (gjennom en formell kroning), og dermed var det opprinnelig han som formelt styrte rikets navnebruk, selv om keiserne etter hvert overtok denne funksjonen.

Bruken av adjektivet «romersk» i riksnavnet oppsto allerede under Karl den store, og henspilte på at pavekirken anså riket som den eneste rettmessige etterfølger etter det opprinnelige Romerriket. Det var keiser Fredrik Barbarossa som fra 1157 begynte å tilføye adjektivet «hellig», og dette var den vanlige navneformen fra midten av 1200-tallet fram til begynnelsen av 1500-tallet. I 1512 ble henvisningen til den «tyske nasjon» føyd til i navnet, fordi rikets tyngdepunkt da var blitt de hovedsakelig tysktalende riksdelene. Kildene viser imidlertid at denne tilføyelsen gradvis gikk av bruk, også i keiserrikets egne offisielle dokumenter.

Keiserverdigheten og den tilhørende tittelen var opprinnelig formelt knyttet til forutsetningen om en kroningsseremoni, som i flere hundre år fant sted i Roma og vanligvis ble utført av paven selv. Den nye keiseren var på forhånd formelt valgt av en gruppe av rikets fremste fyrster, kurfyrstene, og denne ordningen ble formalisert gjennom keiser Karl 4s gylne bulle i 1356. Mange av keiseremnene var imidlertid allerede i den forrige keiserens levetid blitt utpekt som tronfølgere, og de fikk ofte tittel av tysk (romersk) konge (se nedenfor) og ble inntil midten av 1500-tallet kronet i en egen seremoni.

Kravet om en keiserkroning utført av paven ble i løpet av middelalderen fraveket en rekke ganger, fra 1508 ble det offisielt opphevet, og Karl 5 var den siste keiser som ble kronet av en pave (i Bologna i 1530). Etter hans tid ble keiserkroningene erstattet av kroninger av keiserne som tyske (romerske) konger, og i perioden fra 1562 til den siste kroningen i 1792 fant disse seremoniene sted i katedralen i Frankfurt.

I offisielle dokumenter, som i middelalderen var skrevet på latin og fra 1500-tallet ofte på tysk, ble keiseren gjerne omtalt som Imperator Semper Augustus (latin, 'den alltid opphøyde keiser'). I slike dokumenter brukte keiseren (kongen) ofte en omfattende og detaljert tittel, som nevnte alle de riker og territorier innenfor riket hvor han (formelt eller reelt) var øverste hersker, og dessuten riker og territorier innenfor og utenfor riket hvor han gjorde krav på å være øverste hersker.

Et slående eksempel på en slik sammensatt tittel er keiser Karl 5.s fulle tittel i et dokument fra midten av 1500-tallet (her i norsk oversettelse):

«Karl, av Guds nåde, romernes keiser, den alltid opphøyde, konge i (av) Tyskland, konge av Italia, konge av hele Spania, av Castilla, León, av Ungarn, av Dalmatia, av Kroatia, Navarra, Granada, Toledo, Valencia, Galicia, Mallorca, Sevilla, Cordoba, Murcia, Jaén, Algarve, Algeciras, Gibraltar, Kanariøyene, konge av begge Sicilier, av Sardinia, Korsika, konge av Jerusalem, konge av Indiene, øyene og fastlandet i verdenshavet, erkehertug av Østerrike, hertug av Burgund, Brabant, Lothringen, Steiermark, Kärnten, Krain, Limburg, Luxembourg, Gelderland, Neopatria, Württemberg, landgreve av Elsass. fyrste av Schwaben, Asturias og Catalonia, greve av Flandern, Habsburg, Tirol, Gorizia, Barcelona, Artois, frigrevskapet Burgund, Hainaut, Holland, Zeeland, Ferrette, Kyburg, Namur, Cerdanya, Drenthe, Zutphen, markgreve av Det hellige tysk-romerske rike, Burgau, Oristano og Goceano, herre over Frisland, Den vendiske mark, Pordenone, Biscaya, Molina, Salins, Tripoli og Mechelen.»

Denne tittelen, som hadde røtter tilbake til Karl den stores regjeringstid omkring år 800, lød i sin opprinnelige latinske form rex Francorum (frankernes konge), men ble fra 1000-tallet erstattet av formen rex Romanorum (romernes konge). Den ble brukt om herskerne i tiden mellom deres valg til konge og kroningen til keiser. I perioder med åpen konflikt mellom keiserriket og pavene anvendte de sistnevnte iblant den nedsettende betegnelsen rex Teutonicorum (tyskernes konge), men dette var aldri en offisiell tittel i riket. Da kravet om pavelig kroning av keiserne bortfalt på 1500-tallet, fortsatte disse å kalle seg tyske konger som en del av den samlede titulatur.

• Se liste over tysk-romerske konger og keisere.

Allerede Karl den store hadde med ujevne mellomrom innkalt sine nærmeste undersåtter, stammehertugene og biskopene, for å rådføre seg med dem. Dette gjaldt som oftest spørsmål om regionale forhold eller presserende riksomfattende anliggender, og denne tradisjonen fortsatte under hans karolingiske etterfølgere og inn i det tysk-romerske riket.

Disse samlingene, som tradisjonelt omtales som hoffdager eller hoffmøter (tysk Hoftage), hadde opprinnelig en rådgivende funksjon, men fikk etter hvert også avgjørende myndighet på enkelte saksområder, blant annet kongevalgene. Den første tyske kongen, Henrik 1 Fuglefanger, ble valgt av stammehertugene ved riksmøtet i Fritzlar i år 919.

I løpet av høymiddelalderen ble kongevalgene forbeholdt en liten gruppe geistlige og verdslige fyrster, kurfyrstene, men keiserne fortsatte å innkalle til møter med alle de riksumiddelbare fyrstene og byene når behovet oppsto. Eksempler på slike møter er riksmøtet i Speyer i 1146, som vedtok at riket skulle delta i det andre korstog; de sju møtene som ble holdt i Fredrik Barbarossas regjeringstid; riksmøtet i Nürnberg i 1356, der keiser Karl 4 presenterte sin gylne bulle; og riksmøtet i Worms i 1495, der keiseren og riksstendene presenterte sine planer for en omfattende reform av riksstyret. Det sistnevnte møtet kan regnes som den første egentlige riksdag i det tysk-romerske riket.

Riksmøtene i middelalderen og tidlig nytid ble holdt på en rekke ulike steder, hovedsakelig i større byer på tysk jord. Møtene fant fortsatt sted med ujevne mellomrom når keiseren følte behov for det eller når en ny keiser eller tysk konge skulle velges, men fra 1663 var riksdagen permanent samlet i Regensburg i Bayern. Det hadde allerede på 1500-tallet utviklet seg en ordning der mange av de innkalte ikke møtte personlig, men sendte en stedfortreder med fullmakt. Dette ble fra 1663 den rådende ordningen.

• Les mer om kurfyrster og riksdag.

Riksstendene var en samlebetegnelse for de tre gruppene av riksumiddelbare vasaller som til sammen utgjorde riksdagen. Den minste, men mest opphøyde standen var kurfyrstekollegiet med sine sju medlemmer (opprinnelig seks, senere opptil ni), som blant annet hadde enerett til å velge ny keiser. Den tallrikeste standen, riksfyrsterådet, besto av høyadelige lensstyrere (fyrster, hertuger, markgrever, pfalzgrever, landgrever, fyrstegrever og riksgrever) og en del geistlige ledere (hovedsakelig biskoper og abbeder). Den tredje standen var riksbykollegiet. Inntil 1592 hadde den sistnevnte gruppen bare en rådgivende funksjon, men etter den tid kunne vedtak i alle stendene binde keiseren. Riksridderne og rikslandsbyene var også riksumiddelbare, men uten å ha sete i riksdagen.

På riksplan hadde stendene begrenset beslutningsmyndighet, i hovedsak i spørsmål om felles skattlegging og utskriving av tropper. Under riksdagene utøvde de sin myndighet gjennom separate møter og avstemninger. Kurfyrstene hadde også rett til å avgi stemme ved voteringer i fyrstenes råd, dersom de hadde andre riksumiddelbare besittelser.

Ved opptelling av stemmer skilte man mellom personlige stemmer (virilstemmer) og kollektive stemmer (kuriatstemmer). I kurfyrstekollegiet hadde hver av medlemmene én personlig stemme, men i riksfyrsterådet, hvor hertuger og prinser også hadde personlige stemmer, kunne kurfyrstene avgi én stemme for hvert av de riksumiddelbare territoriene de styrte; markgreven av Brandenburg (den senere kongen av Preussen) kunne for eksempel råde over hele åtte personlige stemmer. Riksprelatene, riksgrevene og riksbyene hadde bare kollektivstemmer – én stemme for hver av de henholdsvis to, fire og to «benkene» de var inndelt i.

• Les mer om riksstender og riksumiddelbar.

Til hver av kurfyrstetitlene lå det allerede fra middelalderen et riksembete eller erkeembete, men disse hadde først og fremst seremonielle oppgaver, blant annet ved kroningene, og ble vanligvis utført av stedfortredere. Et unntak var embetet som erkekansler (tysk Reichserzkanzler) for de tyske riksdelene; dette embetet hadde siden midten av 900-tallet vært knyttet til embetet som erkebiskop av Mainz. Erkekansleren var blant annet leder for det keiserlige kanselli og arkiv, han oppbevarte riksseglet, og han (eller hans stedfortreder) skulle sammen med keiseren undertegne alle keiserlige dokumenter (kontrasignatur). Han hadde også ansvaret for å innkalle til og lede riksmøter som skulle foreta kongevalg, og sammen med de to riksvikarene skulle han lede riksstyret i tiden mellom en keisers død og valget av hans etterfølger.

• Les mer om erkeembeter.

Riksreformen av 1495 forutsatte opprettelsen av en permanent sentralregjering (riksregiment) med representasjon fra riksstendene og ansvar for rikets finanser og utenrikspolitikk. Keiser Maximilian så dette som et utilbørlig forsøk på å innskrenke hans makt og var derfor først ikke villig til å gå inn på en slik ordning, men måtte gi etter, og i 1500 møtte det første riksregimentet i Nürnberg. Keiseren var fortsatt uvillig til å samarbeide og oppløste organet etter bare to år. Da hans etterfølger Karl 5 ble valgt til tysk konge i 1519, måtte han i sin valghåndfestning love å gjeninnføre riksregimentet, ettersom han også hadde arvet spanske og burgundiske besittelser og derfor sannsynligvis kom til å tilbringe mye tid utenfor riket. Det nye organet ble opprettet ved riksdagen i Worms i 1521, men fikk bare beslutningsmyndighet i de periodene da keiseren selv ikke befant seg i riket, og det ble oppløst etter at hans bror og tronfølger Ferdinand ble valgt til tysk konge i 1531.

Keisernes behov for å formidle og dokumentere beslutninger som angikk hele eller deler av riket ble allerede fra starten betrodd til en egen stab av skrivekyndige (etter hvert også juridisk skolerte) medarbeidere, en ordning som i løpet av høy- og senmiddelalderen førte til at det vokste fram et permanent sekretariat, fra 1559 kalt rikshoffkanselliet. Rikets erkekansler, erkebiskopen av Mainz, var formelt sjef for denne institusjonen, men det daglige arbeidet ble ledet av en visekansler. Kanselliet gjennomlevde flere reorganiseringer, men besto helt til riket ble oppløst i 1806. Det forvaltet også riksseglet og rikets sentralarkiv og var et viktig ledd i keisernes forsøk på å holde riket sammen til tross for store interne ulikheter og motsetninger.

• Les mer om Rikshoffkanselliet.

Rikskretsene var en geografisk-administrativ inndeling av riket, på nivået mellom den relativt svake sentralmakten og de enkelte territoriene og deres styrere. I utgangspunktet var kretsene, som ble opprettet i begynnelsen av 1500-tallet, ment som et redskap for organisering av og oppsyn med hærordningen og skatteinnkrevingen, men de fikk også oppgaver innenfor lokal rettshåndhevelse og ble dermed i praksis regionale forvaltningsorganer. I perioder fungerte de også som viktige diskusjonsfora for de lokale riksstendene gjennom de regelmessige kretsdagene. Det var fra starten seks kretser, men antallet ble etter få år utvidet til ti.

• Les mer om rikskrets.

I utgangspunktet hadde ikke keiseren automatisk rett til å kreve inn riksomfattende skatter, men måtte basere seg på de individuelle avtalene han kunne inngå med de enkelte fyrstene. Det var først på 1400-tallet at det var mulig å få tilslutning til en felles beskatning av alle delene av riket – vel å merke begrenset til enkelttilfeller, som for eksempel finansiering av straffeekspedisjonene mot husittene i 1420-årene og krigsforberedelsene mot tyrkerne i 1470-årene.

Keiser Maximilian fikk i 1495 riksdagen med på å innføre den såkalte gemeine Pfennig, en skatt som skulle betales av alle mannlige borgere over 15 år, enten som en flat personskatt eller som en andel av inntekt eller formue. Skatten skulle blant annet finansiere driften av den nyopprettede Rikskammerretten. Ordningen var vanskelig å håndheve og ble opphevet etter ti år, men senere gjenopplivet flere ganger inntil den ble endelig avskaffet fra 1551. Rikskammerretten ble fra 1507 isteden finansiert gjennom en ny riksdekkende skatt, Kammerzieler, en matrikkelskatt som opprinnelig ble betalt én gang i året, men fra 1653 i to halvårlige terminer, og som besto så lenge riket eksisterte.

Gjennom hele rikets historie var veibygging og veivedlikehold et lokalt ansvar som hvilte på de enkelte territoriene og deres styrere, selv om også keiseren hadde behov for gode veiforbindelser, både på sine rundreiser i riket for mønstring av tropper og for forflytting av disse i forbindelse med felttog. I lang tid var det restene av Romerrikets veisystem som var retningsgivende for veibyggingen, men med utviklingen av intraeuropeisk handel fra 1200-tallet av oppsto en del nye og mye brukte veier, selv om det fortsatt var elvene som utgjorde de viktigste rutene for frakt av gods i større mengder og over større avstander.

Etter hvert begynte man også på riksplan å engasjere seg i veispørsmålet, blant annet da de gamle burgundiske territoriene i nåværende Belgia og Nederland ble en del av huset Habsburgs arveland. Gjennombruddet kom omkring år 1500 med opprettelsen av den nederlandske postveien fra Brussel gjennom Tyskland til Innsbruck og videre til Venezia og andre deler av Italia.

Valget av trasé og endepunkter viser at det – i tillegg til keiserens behov for å holde kontakt med sine ulike besittelser – også var private handels- og finansinteresser som lå til grunn. Langs veien ble det pålagt de lokale fyrstene å innrette faste stasjoner der postrytterne kunne skifte hester eller overlate stafetten til nestemann, mens selve postbefordringen ble finansiert dels av keiseren og dels gjennom avgifter som avsendere og mottakere av befordret post måtte betale.

Etter hvert ble det opprettet flere kryssende postveier, blant annet i de nordlige og østlige delene av riket, men den opprinnelige ruten var lenge den viktigste, og det ble etter hvert opprettet faste diligenceruter. Stasjonene på de ulike strekningene ble åpnet for private reisende og utviklet seg til å bli skysstasjoner med hesteskifte og mulighet for overnatting og bespisning.

Allerede fra starten i 1490-årene hadde keiseren overlatt den praktiske driften av postrutene – mot en årlig avgift – til medlemmer av den lombardiske adelsslekten Tasso (senere Thurn und Taxis). Dermed oppsto det første moderne postvesenet i Europa. I mer enn 300 år fikk slekten beholde dette nokså lønnsomme oppdraget, som etter hvert ble et reelt monopol på riksdekkende frakt av så vel offentlig som privat post, også etter at ordningen fra 1595 bar navnet «keiserlig rikspost». Gjennom denne avtalen fikk riket avlastning for kostnadene ved å drive postrutene, samtidig som myndighetene fikk mulighet til å drive offentlig spionasje i form av hemmelig innsyn i privat korrespondanse som ble sendt gjennom systemet.

Mange av rikets fyrster opprettet etter hvert egne lokale postordninger, som til dels konkurrerte med den keiserlige riksposten, men ordningen besto helt til rikets oppløsning i 1806 og fortsatte i Det tyske forbund under Thurn und Taxis-slektens ledelse inntil privilegiet ble innløst i 1867 mot en engangserstatning på tre millioner taler (tilsvarende 50 tonn rent sølv).

I rikets tidlige historie var retten til å slå mynt forbeholdt keiseren som et regale, men i løpet av middelalderen ble mange av de keiserlige myntverkstedene overtatt av de lokale fyrstene, som produserte mynter for bruk på eget territorium. Kurfyrstene fikk bekreftet sin myntrett i 1356, og i løpet av få år begynte flere territorier i sørvest å slå seg sammen i regionale myntunioner, blant annet for å prege gullmynter.

Riksstyret klarte, tross de mange lokale myntherrene, å bevare en felles myntnorm, opprinnelig basert på det gamle frankiske pund (406 gram) sølv, med hovedmynten pfund delt i 240 pfennig, med andre ord en inndeling som lignet den Storbritannia hadde fram til 1971. De tidlige myntene (brakteater) var imidlertid tynne og utsatt for slitasje og vekttap over tid; systemet forutsatte derfor regelmessig revurdering (i praksis devaluering) av myntverdien. Fra 1200-tallet tok flere territorier, blant annet hansabyene, i bruk den kølnske mark på 233,8 gram som fast vekt på hovedmynten, og fra 1524 var dette den offisielle myntvekt i hele riket.

Fra 1300-tallet kom også to nye myntnavn, gulden og groschen, inn i myntvesenet. Den første var opprinnelig en gullmynt fra Firenze, som fra 1300-tallet ble etterlignet i flere av rikets myntverksteder, men da ofte med sølv eller kobber innblandet i gullet, slik at den reelle verdien sank og myntherren kunne innkassere verdiforskjellen. Fra omkring år 1500 ble gulden utmyntet i sølv, men denne mynten fikk raskt betegnelsen taler og ble i løpet av 1500-tallet i praksis hovedmynten i riket. Fra 1600-tallet ble det også utmyntet Silbergulden, som tilsvarte 2/3 taler. Groschen var en mindre sølvmynt, der sølvinnholdet tilsvarte 12 pfennig, men i tidlig nytid ble verdien regnet lik 1/24 av en taler.

Gjennom hele middelalderen var keiserne avhengige av sine vasallers vilje og evne til å stille de nødvendige mannskaper når keiseren skulle føre krig på rikets vegne. I de første tre–fire hundreår måtte han i hvert enkelt tilfelle av krigsfare (eller erobringslyst) kreve vasallenes bidrag under henvisning til sin rett som øverste lensherre, og det var hovedsakelig riksridderne, supplert med mannskaper stilt til rådighet av kurfyrstene, lokale hertuger og riksbyene, som sto for den faktiske krigføringen.

På 1400- og 1500-tallet gjorde et nytt trusselbilde både i og utenfor riket at man ikke lenger kunne satse bare på tilfeldig sammenraskede tropper, men måtte i økende grad basere krigføringen på innleide styrker (leiesoldater), i riket gjerne omtalt som landsknekter. Dette ble raskt det vanlige mønsteret både på riksplan og i de enkelte territoriene, i hvert fall når krigsfaren var stor.

Husitterkrigen ga støtet til den første varige hærordningen i riket, den såkalte riksmatrikkelen, et keiserlig påbud fra 1422 som i listeform anga hvor mange ryttere og fotsoldater hvert enkelt riksumiddelbare len skulle bidra med. Da riket på begynnelsen av 1500-tallet fikk en ny, overordnet geografisk inndeling gjennom de ti rikskretsene, ble ansvaret for å skaffe og underholde troppene lagt til disse og dermed et kollektivt ansvar for riksstendene. På dette grunnlaget vokste det gradvis fram en riksarmé, som sto for det meste av rikets krigsinnsats fram til midten av 1700-tallet.

Riksarmeen ble brukt både under trettiårskrigen, krigene mot Frankrike i siste halvdel av 1600-tallet og de europeiske krigene på 1700-tallet (den spanske og den østerrikske arvefølgekrig samt sjuårskrigen), men denne hæren mistet etter hvert mye av sin betydning. I rikets siste tiår ble den satt inn i krigen mot Frankrike fra 1792, men mot revolusjonsarmeen og senere Napoleons grande armée hadde den lite å stille opp med.

I tillegg til riksarmeen fantes det også en egen keiserlig hær, som rekrutterte mannskaper fra hele riket, men som etter hvert først og fremst ble brukt til å hevde keiserhuset Habsburgs dynastiske interesser både innad og utad.

De lokale fyrstene fikk etter trettiårskrigen bekreftet sin rett til å opprette egne, permanente militærstyrker, og flere av de større territoriene benyttet seg av denne muligheten, for eksempel Brandenburg (det senere Preussen), der offiserskorpset over tid fikk stor innflytelse og kom til å sette sitt preg på denne riksdelens historie.

• Les mer om riksmatrikkel.