Havbunnstraktaten

På FNs generalforsamling i 1967 ble det vedtatt å etablere en ad hoc komité for å undersøke hvordan man kunne opprettholde havbunnen for fredelige formål. Formålet med komiteens arbeid skulle være å sikre «at utforskningen og bruken av havbunnen skal skje i samsvar med prinsippene og formålene i FN-pakten, i interessen for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet og til fordel av hele menneskeheten». Komiteens utredning førte fram til forhandlinger i det som i dag er Nedrustningskonferansen (Conference on Disarmament) i Genève om et forbud mot å plassere masseødeleggelsesvåpen på havbunnen og i dens undergrunn. Et flertall av medlemslandene i Nedrustningskonferansen mente at det var viktig å «unngå et våpenkappløp på dette området for å hindre et våpenkappløp før det har en sjanse til å starte».

Etter at Sovjetunionen og USA hadde utarbeidet hvert sitt utkast til traktat, ble de to landene 7. oktober 1969 enige om et felles utkast. I forhandlingene i Nedrustningskonferansen var det spesielt to vanskelige spørsmål:

1. Spørsmålet om hvor forbudet om å utplassere masseødeleggelsesvåpen ikke skulle gjelde. Noen land mente at traktaten ikke burde gjelde innenfor 200 sjømil. Det ble til slutt enighet om tolv sjømil.
2. Kontrolltiltak vedrørende etterlevelse av avtalen. Flere kyststater reiste spørsmål om deres rettigheter ville bli ivaretatt i traktaten. Dette hensynet er ivaretatt i traktatens artikkel III, paragraf 1, hvor det presiseres at «observasjon for å kontrollere at traktaten overholdes ikke skal forstyrre andre staters virksomhet og skal foretas under hensyntagen til de rettigheter som er anerkjent av folkeretten, herunder havenes frihet og kyststatenes rettigheter når det gjelder utforskning og utnyttes av kontinentalsokkelen». En rekke mindre stater viste til at de ikke hadde ressurser til å undersøke mulige brudd på traktaten. Noen land mente at FN derfor burde ha en større rolle på dette feltet. Disse spørsmålene ble tatt hensyn til blant annet i traktatens artikkel III, paragraf 5, hvor det blant annet heter at «kontrollen skal skje ved hjelp av vedkommende traktatparts egne midler, i samarbeid med andre traktatparter eller ved passende internasjonale fremgangsmåter innenfor rammen av FN og i samsvar med FN-pakten».

7. desember 1970 vedtok FNs generalforsamling avtaleutkastet med stemmetallet 104 for, to mot (El Salvador og Peru) og to avståelser (Ecuador og Frankrike). 11. februar 1971 ble traktaten åpnet for undertegning i depositarmaktenes hovedsteder (London, Moskva og Washington D.C.). Traktaten trådte i kraft 18. mai 1971 etter at flere enn 22 land hadde ratifisert den. Norge undertegnet havbunnstraktaten 11. februar 1971 og ratifiserte traktaten 28. juni 1971.

94 land er parter i denne traktaten, herunder alle de nordiske landene. 22 land har signert avtalen uten å ratifisere den. Bortsett fra depositarmaktene Russland, Storbritannia og USA, har ingen av de seks andre atommaktene (Frankrike, India, Israel, Kina, Nord-Korea eller Pakistan) sluttet seg til traktaten.

Det har vært avholdt tre tilsynskonferanser i Genève for Havbunnstraktaten: i 1977, 1983 og 1989. Alle tilsynskonferanser konkluderte at traktaten hadde vært et effektivt og viktig rustningskontrolltiltak. På den tredje tilsynskonferansen i 1989 som ble ledet av Norge, ble det også slått fast at «ingen bestemmelser i FNs havrettskonvensjon berører partenes rettigheter og forpliktelser i henhold til Havbunnstraktaten».

• Ikkespredningsavtalen
• Romtraktaten
• atommakt
• CBRN-våpen

• U.S. Department of State: Treaty on the Prohibition of the Emplacement of Nuclear Weapons and Other Weapons of Mass Destruction on the Seabed and the Ocean Floor and in the Subsoil Thereof
• United Nations Treaty Collection: Treaty on the Prohibition of the Emplacement of Nuclear Weapons and Other Weapons of Mass Destruction on the Seabed and the Ocean Floor and in the Subsoil Thereof