Hjalmar Riiser-Larsen

Riiser-Larsen tilbrakte sine tre første leveår om bord i farens bark Isabelle, frem til broren Kristian ble født. Isabelle forliste kort etter, og faren stod på bar bakke. Han tok familien med om bord på D/S Ruth, som han førte fra 1894. Da sønnen Andreas ble født i 1895, gikk familien på land. Etter middelskoleeksamen i 1906 dro Hjalmar Riiser-Larsen til sjøs på seil- og dampskip. I 1909 kom han inn på Sjøkrigsskolen i Horten. Han ble sjøoffiser i 1912, premierløytnant i 1915 og kaptein i 1926.

Etter utbruddet av første verdenskrig deltok han en tid i nøytralitetsvernet som nestkommanderende på torpedobåten Skrei, som høsten 1914 internerte den tyske hjelpekrysseren Berlin i Trondheim. Som kadett så han flyturene til det første marineflyet START i Horten i 1912, og etter en passasjertur i 1913 ble han bitt av flybasillen. Han var med i det første kullet marineflygere som ble utdannet i Horten i 1915, og i perioden 1916–1919 var han kontrolloffiser ved den nystartede Marinens flyvebåtfabrikk. Etter opphold ved en svensk flymotorfabrikk fikk han i 1917 prøveflygerutdanning i Storbritannia, og han hjalp til med å skaffe de første jagerfly til Norge. Høsten 1919 var Riiser-Larsen i Tyskland for å prøve ut nye marinefly, og flytypen han fant, Hansa Brandenburger, utgjorde stammen i Marinens Flyvevåpen de neste 15 årene.

Riiser-Larsen ble offentlig kjent etter halsbrekkende flyoppvisninger ved kongemøtet i Kristiania i 1917 og ved en flyutstilling i København 1919. Sommeren 1918 gjennomførte han sin første sivile flytur da han fløy avispakker med Tidens Tegn fra Oslo til Trondheim for selskapet Nordisk Luftkraft. Jernbanen var sperret av ras, og Riiser-Larsen ble den første som fløy denne strekningen. Før verdenskrigen sluttet etablerte han sjøflystasjoner på Flatøy ved Bergen og på Karmøy, og i 1919–1920 fungerte han som direktør for Marinens flyvebåtfabrikk. Sommeren 1920 var han med å starte en prøverute som Marinen fløy mellom Oslo og Kristiansand, og to måneder samme høst var han utlånt som driftssjef hos Det Norske Luftfartsrederi for den første passasjerflyrute mellom Bergen, Haugesund og Stavanger.

Riiser-Larsen giftet seg i 1915, og i 1921 flyttet familien til Kristiania, hvor Riiser-Larsen til 1927 var sekretær for Forsvarsdepartementets Luftfartsråd, som administrerte norsk sivil luftfart. Han hadde også en kortvarig befatning med politikken som bystyremedlem for Høyre, først i Horten og siden i Oslo 1929–1931. Ekteskapet raknet i løpet av 1930-årene, og ifølge hans egne ord ble han «omgiftet» i 1938.

Under besøket i Tyskland i 1919 hadde Riiser-Larsen fått sin første luftskipstur, og i 1921 utdannet han seg til luftskipsfører i Storbritannia, fordi britene planla luftskipsruter til Norden. Fra 1923 var han nestformann i Norsk Luftseiladsforening og argumenterte for statlige bevilgninger til sivil luftfart. Sekretærstillingen innebar at Riiser-Larsen hver sommer tjenestegjorde i Marinen, og i 1922 fløy han og vennen Finn Lützow-Holm to Brandenburger-fly fra Horten rundt kysten til Kirkenes i løpet av 47 timer. På tilbaketuren utførte de den første ambulanseflyging i Norge i forbindelse med flekktyfustilfeller i Vest-Finnmark.

Ved nyttår 1923–1924 ble Riiser-Larsen engasjert av Roald Amundsen som flyger til en av to Dornier Wal flybåter, N-24 og N-25, som Amundsen planla å fly fra Svalbard til Nordpolen. Riiser-Larsen var en tid ved flyfabrikken i Italia, men reiste hjem da det ikke lyktes Amundsen å finansiere ekspedisjonen. Riiser-Larsens gode forhold til flyfabrikkens tyske direktør berget ekspedisjonsplanene gjennom Amundsens konkurs høsten 1924, og han overtok forberedelsene for et nytt forsøk i regi av Norsk Luftseiladsforening. Amundsens nye sponsor ble amerikaneren Lincoln Ellsworth, og våren 1925 kunne Riiser-Larsen lede de to flybåtene mot Nordpolen. I lang tid hørte ikke verden fra dem – de hadde begge nødlandet i pakkisen på 87° 44’ n.br. Først etter tre ukers slit med å bygge startbane i isen klarte Riiser-Larsen i en enestående bragd å ta den siste brukbare flybåten, N-25, opp og fly ekspedisjonens deltakere tilbake til Svalbard.

Amundsen ville nå Nordpolen, og i 1926 var Riiser-Larsen navigatør og fører på luftskipet Norge på Amundsen-Ellsworth-Nobiles vellykte ferd fra Svalbard til Alaska over polen. To år senere var han tilbake på Svalbard for å lete etter Nobile som hadde havarert i isødet med luftskipet Italia. Med hver sin spinkle Hansa Brandenburger fløy han og Lützow-Holm en rekke utrolige søk over pakkisen. Da Amundsen senere forsvant på vei til Svalbard for å delta i letingen, ledet Riiser-Larsen Boyd-ekspedisjonen som lette etter oppdageren.

Riiser-Larsen hadde opparbeidet seg en betydelig kunnskap om flyging i Arktis, og han var selvskreven til å lede skipsreder Lars Christensens Norvegia-ekspedisjon til Antarktis i årene 1929–1930. Her ble Dronning Maud Land og Kronprinsesse Märtha Land oppdaget og kartlagt fra fly. Riiser-Larsen gjorde selv filmopptak under Norvegia-ekspedisjonen, og filmen ble senere vist på Oslo-kinoene. Året etter var han tilbake i Antarktis og oppdaget Prinsesse Ragnhild Land. Etter å ha tjenestegjort i fiskerioppsynet i 1931–1932 organiserte han sin egen ekspedisjon til Antarktis, men det endte med havari. Tilbake i Norge oppdaget han at han var oppsagt fra Marinen under fraværet.

Etter en kort periode som arbeidsledig og selger ble Riiser-Larsen høsten 1933 direktør for Det Norske Luftfartselskap (DNL). Takket være ham fikk selskapet våren 1935 enerett på rutetrafikk, og samme sommer åpnet han de første prøverutene.

Frem til 1940 ble rutenettet gradvis utvidet til å dekke hele landet, med enkelte ruter til utlandet. I samarbeid med svenske og danske selskaper ble det forberedt flyrute til USA, noe andre verdenskrig stanset. Krigsutbruddet i 1939 førte til at Riiser-Larsen ble mobilisert som stabssjef i Marinens Flyvevåpen, med Lützow-Holm som sjef. Han ble kommandørkaptein i 1940.

Etter å ha observert den tyske okkupasjonen av Oslo flyktet Riiser-Larsen til Sverige og reiste via Moskva og Paris til London. Etter en tid som marineattaché i Washington D.C. ble han midlertidig sjef for Marinens Flyvevåpen, med base i Canada, hvor han sammen med Hærens Flyvevåpen opprettet treningsleiren Little Norway i Toronto.

I 1941 ble Riiser-Larsen kontreadmiral og sjef for Flyvåpnenes Felleskommando i London. Her var han en sterk tilhenger av at norske flystyrker skulle delta i kampen mot nazismen og ikke bare vente på å få frigjøre hjemlandet. Han holdt radiotaler i BBC som virket som en magnet på ungdom i Norge. Et stort antall flyktet ut av landet for å melde seg til flyvåpenet i eksil. Da Hærens og Marinens Flyvåpen i 1944 ble slått sammen til Luftforsvaret, ble Riiser-Larsen generalmajor og våpengrenens første sjef. Flyvåpnet han var sjef for, gjorde en innsats som påkalte respekt og beundring.

Etter freden ble Riiser-Larsen sjefsplanlegger i det nystartede Oversjøiske SAS i Stockholm i 1946. Her forberedte han SAS-ruter til Sør-Afrika og Sørøst-Asia før han i 1948 ble hentet tilbake til DNL for å rydde opp.

Han arbeidet aktivt i etableringen av konsortiet SAS, som i 1951 overtok all flyrutetrafikk fra eierselskapene i Norden. Frem til han ble pensjonist i 1955, var Riiser-Larsen regiondirektør for SAS i Norge.

Riiser-Larsen mottok en rekke ordener og utmerkelser og ble allerede i 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb, og han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og Norsk Luftseiladsforenings gullmedalje. For sin krigsinnsats fikk han Deltagermedaljen, Haakon 7.s 70-årsmedalje og de amerikanske Bronze Star og Legion of Merit, Han ble også Knight Commander av den britiske Imperieorden, kommandør av den svenske Vasaorden og den tsjekkiske Hvite Løve orden, storoffiser av den italienske Kroneorden og ridder av den franske Æreslegionen. Etter andre verdenskrig ble Riiser-Larsen opptatt av fredsarbeid. Fra 1950 engasjerte han seg i organisasjonen En Verden, og 1951–1957 var han verdenspresident der. Som pensjonist flyttet Riiser-Larsen til København, der han døde i 1965.

Riiser-Larsen utgav Mot ukjent land (1930) og Femti år for Kongen (1957). Et minneskrift om Riiser-Larsen ble utgitt i 1975.

• Norge-ekspedisjonen
• ekspedisjoner i Arktis
• ekspedisjoner i Antarktis

• Ulf Larsstuvold: Norsk biografisk leksikon 2
• Riiser-Larsens egne bøker
• O. Arnesen: «Norge»-færden bak kulissene, 1926
• C. Huitfeldt: Fjerne horisonter. Av norsk ruteflygings saga, 1949
• O. Medbøe: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
• A. Buraas: Fly over fly. Historien om SAS, 1972
• F. Meyer: Hærens og Marinens Flyvåpen 1912–1945, 1972
• R. Lunde: Hjalmar Riiser-Larsen 1890–1965. Norsk Aero Klubbs minneskrift, 1975
• J. Nerdrum: Fugl Fønix. En beretning om Det Norske Luftfartsselskap, 1986
• V. Henriksen: Luftforsvarets historie, bd. 1–2, 1994–96
• T. Bomann-Larsen: Roald Amundsen. En biografi, 1995

• Hjalmar Riiser-Larsen på Frammuseet