John Ugelstad

Ugelstad var allerede en internasjonalt kjent forsker for sitt arbeid innenfor polymerkjemi da han løste problemene med kulene. Under et sabbatsår i Norsk Hydros forskningavdeling i 1964–1965 var han hjernen bak en ny og epokegjørende teori om emulsjonspolymerisasjon. Den avløste de tidligere og veletablerte teoriene og ble enerådende på feltet. Dette arbeidet var i praksis like viktig som de monodisperse kulene.

Amerikanske forskere hadde i mange år forsøkt å fremstille monodisperse kuler, men hadde gitt opp å lage dem på jorden. De mente, lenge etter at Ugelstad hadde funnet metoden til å fremstille dem i et laboratorium, at det bare var mulig å fremstille slike partikler i vektløs tilstand i verdensrommet. De monodisperse partiklene gjorde det mulig å gjennomføre analyser på en brøkdel av tiden det tok tidligere, og produsere rent biologisk materiale. Kulene ble helt uunnværlige i ulike former for kreftbehandling og viktige i arbeidet med AIDS, bakteriologi og DNA-teknologi. Den medisinske utnyttelsen av kulene var det viktigste resultatet av oppdagelsen.

Ugelstad hørte første gang om problemet med å fremstille monodisperse kuler på en konferanse i USA. Hjemme i Trondheim begynte han å tumle med problemet og mente det måtte være mulig å lage partiklene i et vanlig laboratorium. Han har selv fortalt at han alltid tenkte best om natten. Plutselig en sen nattetime i 1977 slo ideen ned i ham. Da han oppfattet hvor enkelt det var å fremstille de ørsmå partiklene (15 millioner av dem veier et milligram, og kulene ligner nærmest på melk), anså han det som soleklart at andre ville oppdage metoden. Det hastet derfor med å patentere den. Patentsøknaden gjaldt metoden for fremstilling av polymerpartikler som, i en totrinns behandling oppløst i vann, kan absorbere mer enn 1000 ganger sitt eget volum av vannoppløselige organismer.

Forholdsvis kort tid etter gjennombruddet holdt Ugelstad et foredrag i USA. Etter foredraget spurte enkelte forskere om det var mulig å gjøre kulene magnetiske, slik at de kunne brukes til å separere celler. Henvendelsen gav støtet til nye netter med forskningsproblemer i Ugelstads soverom og resulterte i utviklingen av magnetiske monodisperse partikler ved SINTEF. Løsningen ble betegnet som genial i sin enkelhet. I korthet går metoden ut på å gjøre partiklene paramagnetiske, det vil si at de bare er magnetiske i et magnetisk felt. Når dette feltet fjernes, blir partiklene igjen umagnetiske.

Spesiallegene Kjell Nustad og Gunnar Kvalheim på Radiumhospitalet i Oslo ble sentrale i utviklingen av partiklene for medisinsk bruk. Allerede i 1983 kunne kulene tas i bruk i behandlingen av benmargskreft. Metoden går i korthet ut på å ta ut noe av benmargen på sterkt kreftsyke pasienter, tilsette de magnetiske kulene og fjerne kreftcellene. Deretter blir den friske benmargen ført tilbake til pasienten.

Etter at hans store oppfinnelse ble kjent, ble han et trekkplaster på store internasjonale konferanser. Han var en karismatisk foreleser og kunne snakke om vanskelige fysiske problemer så folk uten den fjerneste kjennskap til fysikk forstod ham.

• The reaction of formaldehyde with amides and the alkaline hydrolysis of alkoxymethyl ureas, doktoravhandling, Haag 1955
• Kjemisk reaksjonskinetikk (sammen med Å. Solbakken), Trondheim 1958
• Homogen reaksjonskinetikk, Trondheim 1975 (og senere utgaver)
• Swelling of oligomer polymer particles. New methods of preparation of emulsions and polymer dispersions (sammen med P. C. Mørk, K. Herder Kaggerud, T. Ellingsen og A. Berge), i Advances in colloid interface science 13, 1980, s. 101–140
• Preparation and biomedical applications of monodisperse polymer particles, særtrykk av Microspheres and drug therapy, Amsterdam 1984
• Emulsjonspolymerisasjon, Trondheim 1992