Koordinasjonskomiteen

Kort tid etter innsettelsen av det nazistiske okkupasjonsstyret 25. september 1940 forsøkte enkelte yrkesorganisasjoner å samordne sine protester mot de første inngrepene i den offentlige forvaltningen. Misnøyen gjaldt også det nye NS-regimets innledende tvangstiltak mot den frie organisasjonsretten. I januar 1941 fikk de også med seg Landsorganisasjonen (LO), og arbeidet med å utforme et felles protestbrev til Reichskommissar Josef Terboven, som øverste representant for den tyske okkupasjonsmakten, omfattet til slutt hele 43 ulike foreninger og fagforbund.

Det tyske svaret på organisasjonenes protesthenvendelse av 15. mai 1941 kom en måned senere og gjorde slutt på det inntil da nokså frie yrkes- og organisasjonslivet. På et møte i stortingsbygningen 18. juni refset Terboven de innkalte lederne for de 43 organisasjonene, og forkynte at deres foreninger enten var oppløst eller skulle overtas av NS-lojale ledere. Frem til da hadde motstanden mot nyordningen hatt en delvis legal karakter. Med den nazistiske overtakelsen av yrkesorganisasjonene, som i september samme år ble sluttført med unntakstilstanden og den kommissariske overtakelsen av LO, ble motstanden fra arbeidslivs- og profesjonsinteressene tvunget under jorden.

Ønsket om å opprette et fellesorgan for de illegale aksjonsutvalgene ble forstyrret av unntakstilstanden i september 1941, og kom ikke på plass før ved utgangen av året. Til å begynne med bestod KK kun av yrkesrepresentanter for legene, lærerne, prestene, juristene og ingeniørene, og fagbevegelsen ble først representert et stykke ut i 1942. Komiteen fikk også representanter fra næringslivet, landbruket og de kommunale funksjonærene. Et av de mest sentrale medlemmene var motstandsmannen Tor Skjønsberg som også representerte Kretsen.

Bak initiativet stod legeforeningens aksjonsgruppe ved Hans Jacob Ustvedt og hans yngre kollega Ole Jacob Malm. De hadde vært i kontakt med sentrale organisasjonsfolk som Viggo Hansteen, Harald Gram og Johan Refsdahl, og i det videre arbeidet med å utvikle en sentral instans for distribusjon av paroler og nyhetsstoff til de berørte yrkesgruppene ble Malm snart den toneangivende. Malm fungerte som komiteens første generalsekretær. For å få til en god spredning av paroler, nyheter og annet informasjonsstoff sørget Malm og hans to lærermedhjelperne, Kåre Norum og Arne Okkenhaug, for å få etablert et nettverk på omkring 20 såkalte «hovedkontakter» fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Antallet hovedkontakter ble senere utvidet til 29 med Kirkenes som det nordligste punkt. Hovedkontaktene fikk innenfor sitt eget distrikt ansvaret for videre distribusjon til sine respektive yrkeskontakter.

Malm utviklet også et eget sambandssystem fordi de ordinære kommunikasjonsmidlene (post, telefon og telegraf) var underlagt okkupasjonsregimets sensur- og kontrollvirksomhet, og kunne derfor ikke brukes på vanlig måte. KKs sambandssystem baserte seg på rekruttering av en rekke post- og jernbanefunksjonærer. Disse kunne utnytte de etablerte kommunikasjonslinjene og bygge ut illegale funksjoner på innsiden av de legale kanalene. Postsendingene fra KK til kontaktpunktene ble adressert til dekkadresser, og egne medhjelpere på postkontorene sørget for å smøre forbindelsen mellom KK og hovedkontaktpunktene. Konspirative metoder som usynlig blekk, mikrofilm og tallkoder utgjorde en ekstra sikring.

Da den sivile holdningskampen eskalerte med NS-lovene om Nasjonal ungdomstjeneste og Norges Lærersamband som ble kunngjort 5. februar 1942, fikk komiteen sin ilddåp. Parolene som KK distribuerte på vegne av de illegale yrkesutvalgene for lærerne og prestene, skulle hindre videre nazifisering av skolen og Den norske kirke. Men komiteen bidro også til å støtte opp under den såkalte «Foreldreaksjonen», da titusener av opprørte foreldre sendte en storm av protestbrev mot planene om å nazifisere barneoppdragelsen.

Av andre større nazifiseringstiltak som KK ønsket å mobilisere imot, var Vidkun Quislings og NS-regimets arbeid for opprettelse av «Rikstinget», en ny og korporativ folkeforsamling som skulle erstatte det gamle Stortinget, samt planene om en ny nazistisk hovedorganisasjon for arbeidslivet, «Norges Arbeidssamband» som skulle «nyordne» arbeidslivet og bli en fellesorganisasjon for både arbeidsgivere og arbeidstakere. De sivile motstandslederne fryktet at Rikstinget ville kunne berede grunnen for en norsk fredsavtale med Tyskland som i langt større grad ville kunne trekke Norge inn i krigshandlingene på tysk side.

Som ledd i en protest mot planene fikk komiteen den illegale LO-ledelsen med på en kampanje hvor nærmere 100 000 fagorganiserte meldte seg ut av en rekke LO-forbund, eller stanset sine innbetalinger av fagforeningskontingenten. Det skapte en spent situasjon på arbeidsplassene hvor tyskere truet med arrestasjoner og henrettelser av lokale tillitsvalgte. Aksjonen ble derfor innstilt, men Reichskommissariatets sympati for en slik ny og felles hovedorganisasjon var med dette helt borte. De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket ingen uro innenfor arbeidslivet. Det endelige grunnskuddet for rikstingsplanene kom imidlertid fra Adolf Hitler da han avslo Quislings forslag om en egen fredsavtale mellom Tyskland og Norge før krigen var over.

Fra å bekjempe nazifiseringen innenfor enkelte samfunnssektorer som yrkesorganisasjonene, skolen og kirken, ble holdningskampen utvidet til å omfatte større deler av sivilsamfunnet. Til grunn for utvidelsen lå et overordnet ønske fra hele motstandsbevegelsen om å kunne undergrave den tyske okkupasjonsmaktens muligheter til en bedre utnyttelse av norske arbeidskraft og råvarer for egne krigsformål.

I påvente av videre flukthjelp til Sverige ble det derfor viktig å få etablert en forsyningstjeneste som kunne hjelpe «gutta på skauen» med mat og andre forsyninger. I spissen for organiseringen av dette hjelpearbeidet stod KKs sekretariat med de to unge lederne Tore Gjelsvik og Alf Sanengen. Hjelpen til «AT-guttene» stilte også en rekke krav til de lokale lederne, og denne opptrappingen innledet det viktige arbeidet med å bygge distriktsorganisasjoner for planleggingen av de lokale beredskapsoppgavene som ventet ved frigjøringen. I løpet av sommeren og høsten 1944 ble nye folk trukket med i den sivile motstanden som også ga holdningskampen en ny giv.

Til tross for sin viktige funksjon som navet i den sivile motstanden, hadde komiteen kun vært et rådgivende organ som forholdt seg til de respektive yrkesutvalgenes holdningskamp innenfor sine sektorer av arbeidslivet. I løpet av 1944 endret dette seg merkbart. Yrkesutvalgene fikk en klart underordnet posisjon, og distriktskontaktene fikk i langt større grad enn tidligere detaljerte instrukser og pålegg av KK-sekretariatet om hvordan de skulle bekjempe de lokale NS-myndighetene og ellers utføre sine sivile beredskapsoppgaver.

Da de opprinnelige medlemmene av komiteen i tur og orden måtte flykte – eller ble arrestert, overtok nye folk deres plass. Mot slutten av 1943 var samarbeidet mellom KK og Kretsen blitt så vidt tett at de i realiteten utgjorde en fellesledelse for den sivile motstanden. I løpet av vinteren 1944 påtok også KK-sekretariatet seg å utføre det administrative arbeidet for Kretsen. KKs rolle som ledergruppen for holdningskampen endret seg noe på nyåret i 1945 da Hjemmefrontens ledelse (HL) ble formalisert som det sentrale lederorganet for den sivile motstanden, men KKs funksjon som den sentrale og koordinerende instans for motstanden innenfor arbeidslivet fortsatte frem til frigjøringen.

• Norge under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• Hjemmefronten
• Kretsen
• nasjonal arbeidsinnsats
• arbeidstjeneste
• gutta på skauen
• lærerstriden
• kirkekampen

• Dahl, Hans Fredrik (1995): Norsk krigsleksikon 1940–45. Cappelen. Oslo.
• Gjelsvik, Tore (1977): Hjemmefronten. Den sivile motstand under okkupasjonen 1940–1945. Cappelen. Oslo.
• Grimnes, Ole Kristian (1977): Hjemmefrontens ledelse. Universitetsforlaget. Oslo.