Kristiansten festning

Kristiansten ble påbegynt som en polygonal tårnfestning i 1681 etter planer av av den kjente fortifikatøren Johan Caspar de Cicignon. Bakgrunnen for etableringen var flerdelt. På 1600-tallet var det stadig ufred mellom Danmark-Norge og Sverige, hvilket man hadde merket særlig sterkt i Trøndelag i 1658. Da var hele det store lenet, inkludert Trondheim by, under svensk kontroll som en følge av freden i Roskilde. Nordmennene greide å befri byen allerede samme år, men å være under svensk herredømme var noe man ønsket å unngå i framtiden. Så da sentrale deler av Trondheim brant i 1681, åpnet det seg mulighet for å se hele forsvaret av byen i en ny og helhetlig sammenheng.

I samarbeid med Anthony Coucheron, en annen toneangivende ingeniøroffiser på denne tiden, utarbeidet Cicignon en omfattende by- og befestningsplan. Byen ble planlagt som en festning, delvis basert på de forsvarsanleggene svenskene rakk å bygge i 1658. Høyden øst for byen pekte seg raskt ut som en egnet plass for en festning, og i første byggetrinn 1682–1684 ble det bygd voller, murer og tårn (Donjonen). En rekke framskutte utenverk ble bygd i 1691. Fire år senere ble Møllenberg skanse bygd mellom festningen og selve byen. Ofte regnes også disse noe senere anleggene med til den opprinnelige festningen.

Fra beliggenheten på høyden øst for sentrum kunne det nye anlegget kontrollere adkomsten til byen landverts og i tillegg støtte de omfattende, men tross alt mer sårbare, forsvarsverkene langs Nidelva. Dette var viktig med tanke på eventuelle angrep fra sjøen. Militært sett var Trondheim nå en rimelig sikker by. For eksempel sikret Kristiansten, sammen med Munkholmen og Skansen ved Ila, Trondheim under den svenske general Carl Gustaf Armfeldts beleiring i 1718, som var en meget viktig hendelse under den store nordiske krigen. Takket være at Kristiansten var godt bestykket og vel forberedt på annet vis, men også fordi angriperne manglet formålstjenlig skyts, turte ikke Armfeldt angripe festningen. Om svenskene hadde greid å ta Kristiansten, ville det trolig gitt svenskene en avgjørende fordel. Det skjedde altså ikke, og Kristiansten kom heller ikke i egentlig kamp under felttoget.

På midten av 1740-tallet ble det utført en stor oppgradering av Kristiansten, da den både ble ombygd, utvidet og forsterket. Særlig omfattende var endringene nord og øst på hovedfestningen, der Kronprinsessens batteri, Kronprinsens bastion og Arnolds batteri ble bygd og kort etter også utstyrt med «bombefrie» kasematter innenfor murene.

Fra starten av hadde festningens kommandant bodd i Donjonen. På 1690-tallet ble det bygd en egen kommandantbolig til ham. Denne var antakelig dårlig allerede fra starten, for det ble reist en ny på 1770-tallet, muligens i 1776. Dette lille huset, sammenbygd med festningens vaktbygning, står fortsatt og er én av bare tre enkeltbygninger på indre festning. I dag er det serveringssted i kommandantboligen.

På 1700-tallet var Kristiansten en nasjonalt prioritert festning, og ulikt mange andre etablissementer hører vi ikke om betydelig forfall på anlegget i perioden. Tidlig på 1800-tallet var det imidlertid igjen rehabilitering i gang, men det var mer flikking på eksisterende anlegg enn en modernisering: kasemattene ble istandsatt, en del vollganger utbedret og det ble bygd et vaktbygg til. Videre ble flere områder utstyrt med palisader, blant annet den nevnte Møllenberg skanse.

Som et resultat av unionen med Sverige ble Kristiansten, sammen med mesteparten av forsvarsverkene rundt Trondheim for øvrig, avviklet som festning i 1816. Det var jo, mente man, ikke lenger fare for et angrep på byen østfra. Viktig i denne sammenheng er at festningen ikke ble vedtatt revet, den skulle bare forlates slik den sto.

At Kristiansten med dette ikke langsomt ble forvandlet til en ruin, skyldes at anlegget fikk ny bruk som byens brannvakt. Brannvakt hadde den for så vidt også vært tidligere – Kristiansten varslet blant annet den store bybrannen i 1841 – og dette var en såpass viktig oppgave at det i seg selv rettferdiggjorde et visst vedlikehold av anlegget.

På 1800-tallet ble for øvrig festningens militære relevans vurdert flere ganger, uten at det kom til konklusjoner med betydning for anleggets utvikling, og uten at Kristiansten ble gjort militært operativ igjen på bakgrunn av disse vurderingene. Men den var åpenbart ikke glemt av de militære myndigheter.

På 1900-tallet var Kristiansten fortsatt på Forsvarets hånd, og etaten hadde god bruk for arealene festningen tilbød. Tidlig i århundret etablerte Forsvaret flere nye bygninger, vesentlig brakker og kaserner. Særlig én av disse kasernene skulle bli et viktig innslag på Kristiansten. Bygningen står nordøst på området og er i jugendstil, hvilket er relativt uvanlig i forsvarssammenheng. Første byggetrinn stod ferdig i 1901, senere kom det to tilbygg. Bygningen tjente lenge som messe og forlegning, før den ble konvertert til skolebygg første halvdel av 1950-tallet. I 1968 flyttet Befalsskolen for infanteriet i Trøndelag (BSIT) inn, der de var til nedleggelsen av BSIT i 2001. Bygningen er faktisk kjent som BSIT den dag i dag, selv om den er solgt ut av forsvarssektoren og tjener som privatskole.

I tillegg til messe, forlegning og skole ble festningen blant annet benyttet som militært treningsanlegg og ammunisjonslager. Sistnevnte førte til en større eksplosjon i 1923. Før dette hadde Ingeniørvåpenet flyttet inn og fått sitt eget magasin på festningen i 1915, og i 1918 ble Haubitsmagasinet oppført sørøst på Place d’armes øst for hovedfestningen.

• festning
• norsk forsvarshistorie

• Stangeland, Gro og Valebrokk, Eva (2001): Norges bedste værn og fæste: nasjonale festningsverk, sidene 183–193.