Lo kirke

Kirkestedet ved Åsenfjorden er gammelt, og den tidligere kirken var trolig en stavkirke. Etter reformasjonen ble Lo anneks under Vang kirke. Kirken ble også kalt Åsen kirke.

Kirken er første gang nevnt i Trondhjems Reformats fra 1589, der den inngår i en oversikt over kirkens eiendommer i stiftet. 26 gårder sognet da til kirken. Under de sesongvise fiskeriene deltok også de tilreisende fiskerne på gudstjenestene. Vi kjenner ikke det eksakte byggeåret, men dendrokronologiske analyser viser at materialene i kirken ble felt i 1614, og trolig ble kirken oppført omtrent på samme tid. I 1668 skrev kirkeinspektør Titus Bülche at Vang kirke var for fattig til å vedlikeholde Lo kirke. Det ser ut til at allmuen tok seg av vedlikeholdet senere. Kirken ble tillatt nedlagt i 1856, og den ble revet i 1859.

Lo kirke ble gjenoppdaget i 1909, da en gårdbruker i Skatval gjorde det antikvariske miljøet oppmerksom på et tømret sjøhus som skulle auksjoneres bort og rives. Han fortalte at dette tidligere hadde vært en kirke på gården Lo i nabokommunen. Både skipet og koret var i hovedsak bevart. Sommeren 1911 ble sjøhuset revet med tanke på senere gjenoppbygging på en annen tomt. I 1918 ble det besluttet å gjenoppbygge kirken på Sverresborg. Rekonstruksjonen ble gjort på bakgrunn av de bevarte bygningsrestene og opplysninger fra lokale informanter. Særlig viktig var en tidligere kirketjener fra Lo.

Den nye grunnmuren ble lagt i 1919, og året etter var den gjenreiste bygningen nærmest ferdig. Slik kirken nå står, er den en enkel langkirke med takrytter. Det er grunn til å tro at kirken også opprinnelig var orientert med koret mot øst.

Veggene er laftet på vanlig måte. Ved rekonstruksjonen viste det seg at enkelte av de opprinnelige stokkene manglet. Det var dessuten nødvendig å spunse sekundære åpninger for vinduer og dører, og å lafte opp gavlene. Innvendig står tømmerveggene bare. Utvendig ser det ut til at veggene opprinnelig sto uten utvendig kledning, men de må ha blitt panelt relativt tidlig, for alt i 1673 var bordkledningen blitt dårlig. Nå er kirken kledd med nytt tømmermannspanel.

Ved gjenoppbyggingen fant man beitskier som bekreftet en opplysning om at hovedportalen i skipet hadde stått relativt langt vest i sørveggen. Den bevarte stokken over åpningen viser at dørbladet slo innover. I døråpningen er det satt inn et gammelt dørblad. Foran portalen er det et våpenhus, slik som opprinnelig. Det har vegger av bindingsverk, med tilsvarende utvendig panel som resten av kirken, og inngang mot sør. I 1673 var gulvet i våpenhuset «gandsche opraadnett».

Den opprinnelige bygningen hadde blyglassvinduer. To gamle vindusrammer med blyinnfattet glass som tilhørte sjøhuset, stammer sannsynligvis fra kirken. De tidligere vindusåpningene var da tettet til. På sørveggen i skipet og koret er det små vindusåpninger som vider seg ut inn mot rommet. I regnskapsperioden 1652–1654 ble det «Giffuid for at indhugge udj Kierchen sex Vinduffuer». Sannsynligvis gjelder dette toramsvinduene i sørveggene. Det ble laget et nytt vindu i 1680, som kan tilsvare enramsvinduet ved prekestolen. I dag har kirken relativt nye blyglassvinduer.

Trolig var bygningen opprinnelig fundamentert på en enkel grunnmur av stein. Plankegulvet i skipet og koret er festet til gulvåser, på samme måte som i sjøhuset. Gulvnivået korresponderer dessuten med eldre spor i veggene. Nivået på det opprinnelige korgulvet er mer usikkert, men vanligvis lå koret noe høyere enn skipet. Kirken var uten loft. Etter regnskapene å dømme ble loftet lagt inn i 1670–1673. Loftsbordene ble lagt på oversiden av takbjelkene, som igjen var forbundet med raftestokkene. I kirken er det himling i skipet og koret, festet til takbjelker.

Takvinkelen er basert på et avtrykk av kortaket i østveggen i skipet. Saltakene har trolig vært understøttet av åser og sperrer, slik det framgår av de gamle regnskapene. Til sperrene var det festet spontekkede bord. Ved rekonstruksjonen ble det brukt noe spinklere materialer i takkonstruksjonen enn det trolig var opprinnelig. Nå er takene tekket med flis.

På taket sto det en takrytter med kirkeklokker. I regnskapene inngår en opplysning om «Taarnett eller det som er bygt paa Kirchen som klocherne henger udj». I senere tid var det to klokker i takrytteren. En av de tidligere klokkene ble flyttet til Vedul kirke, der den gikk tapt i en brann i 1902. Den andre skal ha blitt benyttet som matklokke på en gård.

Det var ingen spor etter takrytteren i sjøhuset. Den nåværende takrytteren ble derfor rekonstruert på bakgrunn av opplysninger fra de lokale informantene. Av økonomiske årsaker brukte man også der noe lettere materialer enn opprinnelig. Takrytteren er plassert nær den vestre gavlen. Veggene er av bindingsverk, utvendig kledd med sulagte bord. Det samme gjelder den slake tårnhetten, som er avsluttet med et spir med stang, kule og vindfløy.

De ubehandlede veggstokkene gjør at kirkerommet trolig er ganske likt det opprinnelige. Lyset fra de rekonstruerte blyglassvinduene underbygger også det tidligere inntrykket. Men det har kanskje vært et mer omfattende skille mellom skipet og koret. Det meste av inventaret er nytt, men av samme type som det opprinnelige.

Alteret var trolig en enkel trekonstruksjon med altertavle. I 1890-årene ble rester av en altertavle som etter tradisjonen skulle være fra Lo kirke ødelagt. Foran alteret var det en alterring, men vi vet ikke om den var opprinnelig.

I koret var det tidligere faste benker i det nordvestre og det sørøstre hjørnet. Den ene benken, som den lokale informanten betegnet som «yrliten», var for klokkeren. De kirkelige tekstilene kan ha blitt oppbevart i en lignende kiste som de to som nå er i kirken.

I kirken åpner koret seg med full bredde mot skipet. Bakgrunnen for det rekonstruerte korskillet er usikker, og det kan ha vært spilevegger på hver side av koråpningen. I senere tid var det en «panelvæg av brede bord» mellom koret og skipet.

Prekestolen kan også opprinnelig ha vært plassert på sørsiden av koråpningen, med oppgang fra koret. Det er usikkert hvor den eksisterende prekestolen stammer fra, men den opprinnelige kan ha vært av samme mangekantete type. Rester etter en gammel prekestol var blant det som ble ødelagt på 1890-tallet.

I veggene er det spor etter benkefester på hver side av midtgangen. Benkene ble utbedret som en del av arbeidene i 1673. De rekonstruerte benkene med dører er av 1600-tallstype. I vestenden av skipet var det tidligere et galleri. I regnskapet for 1701 omtales «lemmen», som da var i dårlig stand. Dagens galleri ble bygd ved gjenoppføringen på museet. Den lave avstanden til himlingen på galleriet virker forbausende, men de lokale informantene fortalte at galleriet var bare for barn.

I vestenden av skipet sto også døpefonten. Rundt den var det et dåpshus med vindu og trolig dør. I perioden 1670–1673 ble det «giort Et smucht Funtsted med stachkett verch omkring og en Vindue Karm med Vinduer udj». En opplysning om et «sakristi» i det samme hjørnet kan tyde på at dåpshuset også hadde andre funksjoner.

I et notat fra 1831 omtales Lo kirke som «en Benaadnings Kirke, hvis Vedligeholdelse derfor allene skulde paaligge Almuen». Bygningen er gammel og gir et sjeldent inntrykk av hvordan de gamle tømmerkirkene så ut. Det meste av inventaret er imidlertid relativt nytt, slik også krusifikset på alteret er.

• kirke
• Åsenfjorden
• Nidaros bispedømme