Louisa May Alcott

Little Women, or Meg, Jo, Beth and Amy (1868, norsk tittel Småfrøkner) var den første av fire bøker i en serie som følger fire søstre i familien March fram til voksen alder. Bøkene tar utgangspunkt i Alcotts egen familie og oppvekst i New England, hvor hun var nest eldst av fire søstre. Oppfølgeren Good Wives (1869) utgis ofte sammen med det første bindet, med Little Women som felles tittel. De to siste bøkene, Little Men (1871) og Jo's Boys (1886), skildrer Jo og hennes ektemann som foreldre og skolestyrere.

Den første boka skildrer en fattig, dannet families liv fra jul til jul. Historien foregår under den amerikanske borgerkrigen, og faren er fraværende som feltprest i nordstatshæren. Moren Marmee styrer husholdningen, og forsøker å veilede døtrene i deres oppvekst og dannelse. Alcott lar boka følge strukturen i John Bunyans klassiske dannelsesallegori Pilegrims vandring (1678). Dermed blir motgang og prøvelser som de fire jentene møter, forklart som konsekvenser av deres egne karaktersvakheter, som de må overvinne.

De fire søskene er Meg (16), Jo (15), Beth (13) og Amy (12). Meg gifter seg i første bind, og får tvillinger. Den sjenerte og varmhjertede Beth dør i den andre av bøkene. Hennes død er en parallell til at Louisa May Alcott selv mistet søstera Elisabeth Alcott i skarlagensfeber i 1858. Amy utvikler seg til maler, på samme måte som forfatterens egen yngste søster May.

Hovedpersonen Jo har mange trekk felles med forfatteren, og beskrives som gutteaktig, uavhengig og initiativrik. Hun avviser et frieri fra vennen Laurie, og velger heller å gifte seg med den noe eldre Friedrich Bhaer. Ekteskapet kan sees som et litterært kompromiss mellom Alcotts ønske om å la Jo være uavhengig, og sjangerens forventning om lykkelig ekteskap. Bhaer er likevel en person som svarer til forfatterens og hovedpersonens idealer: han støtter Jos ambisjoner som forfatter, og er en antiromantisk, likestilt ektemann. Den andre av bøkene inneholder også scener hvor Jo forteller om arbeidet med å skrive den første boka.

Kvinnesaken blir også eksplisitt uttrykt senere i serien. Blant annet av Megs datter Josie i den fjerde av bøkene. Josie mener at kvinner kan mestre alt like godt som menn.

Bøkene kan leses både som kulturhistoriske tidsbilder, som sentimentale livsskildringer, som en studie i familielivets gleder og spenninger, og som et tidlig feministisk kampskrift.

Bøkene er filmatisert sju ganger. I 1933 med Katharine Hepburn som Jo, og i 1949 med June Allyson som Jo. Winona Ryder ble Oscarnominert for rollen som Jo i 1994-versjonen. 2019-versjonen i Greta Gerwigs regi har Saoirse Ronan som Jo. I 2018 kom en film hvor handlingen er lagt til vår tid, i regi og manus av Clare Niederpruem. Det er også laget flere tv-serier.

Småfrøkner ble første gang utgitt på norsk i 1908 ved Elise Horn, på ny i 1940 ved Eugenie Winther og igjen i 1964 ved Ruth Nissen-Drejer. Alle de tre utgavene er forkortet, den siste mest. Bind to, Småfrøknene gifter seg, kom på norsk i 1909 og 1941. Foreløpig mangler en moderne, fullstendig oversettelse.

Alcott begynte tidlig å skrive, for å bidra til familiens økonomi. Hennes første skriverier var sensasjonspreget og melodramatiske. Gjennombruddet og en mer realistisk tone kom med Hospital Sketches (1863), som bygger på hennes egne erfaringer fra et feltsykehus i 1862.

Hun skrev mange bøker, både for barn og voksne, også utgitt under pseudonym, og er særlig anerkjent for sine nyanserte og observante personskildringer. Romanen Moods (1864) bygger på hennes romantiske følelser for naboen og omgangsvennen Henry D. Thoreau. Hovedpersonen i romanen An Old-Fashioned Girl (1870) har erfaringer som ligner Alcotts egne, en unge kvinne av god familie og dårlig økonomi som forsøker å skape seg et liv i Boston.

En gjenoppdaget roman, A Long Fatal Love Chase, ble utgitt i 1995, mens The Inheritance fra 1849 først ble utgitt i 1997.

Alcott var aktiv kvinnesaksforkjemper og engasjert i annet reformarbeid. Hun var ugift, og levde sammen med foreldrene. Hun døde to dager etter faren, den upraktiske idealisten og reformpedagogen Amos Bronson Alcott.

• barne- og ungdomslitteratur
• ungpikebøker
• USAs litteratur
• Den amerikanske borgerkrigen
• kvinnebevegelsens historie

• Louisa May Alcott's Orchard House, familiens hjem fra 1858, i dag museum
• Louisa May Alcott Society

• Skjønsberg, Kari: «Opprørerne i pikebøkene». Samtiden, 1962
• Skjønsberg, Kari: Hvem forteller? : om adapsjoner i barnelitteratur. Tiden forlag, 1979
• Fjelkestam, Kristina. «Alcott, Little Women, and the Popular Sublime». American studies in Scandinavia; nr 1-2, 2013
• Egeland, Marianne. «Digitalisert resepsjon av en klassiker: Louisa May Alcott i Bokhylla.no». Sakprosa; nr 2, 2016
• Egeland, Marianne. «Louisa M. Alcott og Dikken Zwilgmeyer : et nettverk av relasjoner». Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift; nr 1, 2018
• Clark, Beverly Lyon. The Afterlife of "Little Women". Johns Hopkins University Press, 2014
• The Louisa May Alcott encyclopedia. Greenwood press, 2001.