Olav 3. Kyrre

Det alvorlige nederlaget Harald Hardråde og nordmennene hadde lidd i 1066, fristet den danske kongen, Svend Estridsen, til å forberede et angrep på Norge. Svend følte seg ikke lenger bundet av våpenhvileavtalen som var inngått med Harald Hardråde i 1064, siden den bare skulle ha gyldighet for de to kongenes egen levetid. Det ble imidlertid ikke noe av angrepet. Olav og Magnus mobiliserte den norske leidangsflåten til forsvar, og Svend bestemte seg isteden for å satse på fremtidige muligheter i England. Der var det betydelig uro i områdene i nord, som hadde en omfattende dansk bosetning. Med slike planer hadde Svend fordel av å ha ryggen fri hjemme, og han og de to norske kongene sluttet en varig fred i 1068.

Olav ektet samtidig Svends datter Ingerid, og litt senere ble Olavs halvsøster Ingegerd gift med Svends sønn Oluf, som senere ble dansk konge (med tilnavnet «hunger»). Selv om det ikke ble noe av Svends angrep på England heller, bestod freden mellom Danmark og Norge.

Samkongedømmet mellom Olav og broren Magnus varte bare til 1069, da Magnus døde av sykdom.

Som konge brøt Olav med farens linje også i forholdet til kirken. Harald Hardråde hadde viklet seg inn i en vedvarende konflikt med erkebiskopen av Hamburg-Bremen om erkebiskopens myndighet over den norske kirken. Olav anerkjente denne myndigheten fullt ut. Politiske hensyn kan være en tilstrekkelig forklaring på den forsonlige holdningen. Men i tillegg hadde nok en oppriktig fromhet hos kongen sin betydning. En engelsk forfatter, Simeon av Durham, gjengir beretningen til en engelsk prior som besøkte Olav omkring 1070. Han kunne fortelle at kongen hadde lært seg å lese – det vil si lese latin – og at han satte pris på å assistere ved gudstjenesten.

Det er bevart et brev pave Gregor 7. sendte til Olav Kyrre som norsk konge i 1078. I brevet ber paven kongen om å sende «unge og ættstore menn» fra Norge til Vatikanet slik at de kan få opplæring som kirkeledere. Samtidig formaner paven innstendig den norske kongen om ikke å støtte brødrene til den danske kongen Harald Hen, som ville bli brorens medkonger, og som etter det paven visste hadde vendt seg til den norske kongen om støtte. Olav fulgte pavens oppfordring på dette punktet, mens vi ikke kan se at planen om opplæring av nordmenn ved pavehoffet ble satt ut i livet.

Olav var opptatt av kirkeorganisasjonen. Frem til hans tid hadde biskopene utgjort en del av kongens hird og reist med ham rundt i landet for å ta seg av de kirkelige anliggendene mens kongen besørget verdslige saker. Så sent som i 1070-årene betoner Adam av Bremen denne mangelen på fasthet i ordningen av de norske bispedømmene. Men ikke lenge etter må det ha skjedd en forandring. Det ble opprettet bispedømmer med faste grenser, svarende til lagdømmene Frostatingslagen, Gulatingslagen og Borgartingslagen–Eidsivatingslagen. Biskopene fikk fast residens i Oslo, Nidaros og Bergen (reell residens, med Selja som offisielt bispesete til 1170). Videre tok kongen initiativ til bygging av biskopskirker («Kristkirker») i Bergen og Nidaros; begge var steinkirker. Han regnes derfor av sagaene for Bergens grunnlegger. Omtrent samtidig (eller noe senere) ble også de første benediktinerklostrene grunnlagt ved bispesetene for å styrke de geistlige miljøene rundt biskopene.

Mye tyder på at det var under Olavs regjering man begynte å skriftfeste landskapslovene i større omfang. Om kongen var direkte involvert i et slikt tiltak, kan derimot være mer usikkert. En viss modernisering av hirden, så den mer fikk et hoffpreg, blir også gjerne knyttet til Olavs navn. Det var kanskje under ham at det ble opprettet en ny og høyere rangklasse i hirden, de såkalte skutilsveinene. Navnet hadde sammenheng med et angelsaksisk ord for «fat», og skutilsveinene, ledet av en drottsete, fikk ansvar for kongens «sivile» husholdning, blant annet oppvartningen ved kongens bord. Videre skal Olav ha innredet kongehallen på en ny måte, og innført den skikken at gulvet ble strødd både sommer og vinter. Sagaene forteller også at han regulerte størrelsen på hirden.

Sagaene tegner et konvensjonelt bilde av Olav Kyrres gode utseende så vel som av hans vennlighet og høviske væremåte – dette åpenbart for å nedtone at han også hadde visse mangler som konge. Han skal særlig ha vært fåmælt og talte nødig til forsamlinger. Derfor lot han gjerne sin fremste rådgiver, engelskmannen Skule (som hadde fulgt med nordmennene på tilbaketoget fra England i 1066), opptre som talsmann på tingsamlinger og hirdmøter.