SEATO

SEATO ble opprettet under Den kalde krigen, etter initiativ av den amerikanske utenriksminister John Foster Dulles. Initiativet bygde blant annet på erfaringen med NATO-samarbeidet mellom nordamerikanske og vesteuropeiske stater. Formålet var å demme opp for kommunistisk innflytelse, ved å samle allierte stater for å skape et felles forsvar mot opplevd eller fryktet aggresjon, dels fra Kina, dels fra kinesisk-støttede frigjøringsbevegelser i Indokina, samt opprørsgrupper i Malaysia og Filippinene.

Alliansen var et resultat av den såkalte Trumandoktrinen. En liknende sammenslutning ble etablert for Midtøsten: Central Treaty Organization (CENTO).

SEATO hadde utspring i den såkalte Manila-avtalen (Southeast Asia Collective Defence Treaty), som ble undertegnet i Filippinenes hovedstad Manila, 8. september 1954. Signaturlandene var Australia, Filippinene, Frankrike, New Zealand, Pakistan, Storbritannia, Thailand og USA. Avtalen trådte i kraft fra 19. februar 1955.

Følgelig var det bare to sørøstasiatiske land (Filippinene og Thailand) som var med; de andre var globale eller regionale aktører med interesser i regionen. De indokinesiske statene Kambodsja, Laos og Vietnam var forhindret fra å slutte seg til, grunnet begrensninger i Geneve-avtalen om Vietnam fra 1954 – etter at krigen i Indokina (mot fransk styre) var over. Disse landene ble imidlertid tatt under avtalefestet militær beskyttelse av SEATO-statene, og fikk status som observatører. Andre sørøstasiatiske stater, som Burma og Indonesia valgte å være alliansefrie. Kritikere av alliansen pekte særlig på at bare to stater i regionen var med, og mente SEATO mest av alt var en forlengelse av kolonialismen.

Medlemslandene utenfor Sørøst-Asia deltok i alliansen fordi de hadde egne sikkerhetspolitiske interesser de ønsket å ivareta også her. For Pakistan var hovedformålet å samle støtte i landets konflikt med India.

SEATO definerte sine målsettinger som rent defensive, for å beskytte medlemslandene mot ekstern aggesjon og internt opprør. Avtalen la til rette for gjensidig hjelp til å forhindre eller slå tilbake undergravende aktivitet, så vel som økonomisk samarbeid.

Til forskjell fra NATO hadde SEATO ingen militær kommandostruktur med stående militære styrker, eller samlet etterretningskapasitet. Medlemslandene deltok derimot i felles militærøvelser. Forsvarsavtalen innebar ingen forpliktelse til militær inngripen; den oppfordret til gjensidige drøftinger (konsultasjon).

SEATO ble ledet av en generalsekretær, og et råd med representanter fra de tilsluttede stater.

Pakistan trakk seg ut av samarbeidet i 1968 (og forlot formelt SEATO i 1973); Frankrike trakk tilbake sine økonomiske bidrag i 1975. Organisasjonen kom aldri til å spille den rolle den opprinnelig var tiltenkt, og ble formelt oppløst 30. juni 1977. Da var også Vietnamkrigen slutt (1975), som var en av begrunnelse for fortsatt å opprettholde alliansen.

• Asia
• allianse
• ANZUS
• CENTO