Som forfattar blei Wolff i samtida lagt merke til med dei nasjonale forteljingane frå 1822, Hardangerne og Brudstykker af en Thellemarks-Vandring. I desse var det til og med nokre dialektinnslag. Hans viktigaste bok er Samlede poetiske Forsøg (1833). Denne inneheld ein del tidlegare prenta dikt frå studenttida, mellom anna Hvor herligt er mit Fødeland, som også fungerte ei tid som nasjonalsong, og eit betre dikt, Nordhavet.
I samlinga er det lite som peikar mot det bygdenorske, men det forklarar han i føreordet, der han skriv at han snart vil gje ut eit nytt hefte med «Sagn og beskrivende Idyller og Naturscener fra Norges Fjeldbygder». Dette heftet kom aldri ut. Truleg mista Wolff lysta til å skrive etter at J. S. Welhaven i tidsskriftet Vidar gav han drepande kritikk av ungdomsarbeida.
I Morgenbladet i 1850 er det ei Thelemarks-Vise skriven på telemarksdialekt av Harald Luraas, som truleg er Wolffs pseudonym. Dette kan sjåast i samanheng med Wolffs artikkel om det norske språket i Den Vestlandske Tidende i 1832. Artikkelen er eit varmt innlegg for bygdemål og særleg då telemarksmålet, men han hadde tvisyn på fornorskingsprosessen.
Wolff var òg ein pioner når det galdt innsamling av segner frå Telemark. Desse ville han behandle poetisk, men han hadde også planar om ei segnsamling. Difor svara han nei då Andreas Faye ville ha segner til samlinga si i 1833. Likevel blei det til at han samarbeidde med Faye.
I litteraturhistoriene har Simon Olaus Wolff fått dels reservert og dels særs knapp omtale, men Rikard Berge har i si bok om Wolff (1922) positiv omtale av diktarpresten som teiknar og folklorist. Berge nemner at han var nasjonalromantikar av skole, diktar av lynne, realist som samlar, var samfunnsengasjert, hadde eit klårt språk og var ein sterk forkynnar.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må vere logga inn for å kommentere.