draug

Draugen var i folketroen egentlig en avdød som går igjen, en gjenganger, enten han bodde i haugen (norrønt haugbúi) eller forlot den for å hjemsøke de levende. I flere norske dialekter brukes ordet ennå i denne betydningen.

I senere norsk folketro ble draugen mer snevert forstått som en avdød som druknet på sjøen og ikke var kommet i kristen jord. Han var derfor ondsinnet og ville trekke folk etter seg. Hørte eller så man draugen, varslet det dødsfall. Han ble beskrevet som en mann i skinnhyre, men med en tangvase til hode og seilende i en halv båt. Iblant romsterte han i båtnaustene, og iblant var han en stein med tang på, så fiskerne tok nødig en «tangstein» som ballast.

Draugen er mye omtalt i litteraturen, for eksempel hos Jonas Lie, og særlig nord-norsk folketradisjon er rik på draugsagn.