feriekolonier

I 1919 tok Kristiania (Oslo) kommune over eiendommene og driften av feriekoloniene. Økonomisk nedgangstid hadde gjort det krevende å opprettholde driften. Feriekoloniene ble et offentlig tilbud til alle barn i Kristiania (Oslo).

Feriekoloniene vokste raskt i denne perioden. I Oslo kommune fikk 48 barn (gutter og jenter) tilbud om feriekoloni-opphold i 1891, mens i 1918 var tallet oppe i 1416 barn.

Feriekoloniene etablerte seg etter hvert i flere deler av landet, som offentlige tilbud drevet av kommunene.

I mellomkrigstiden vokste antallet feriekolonier rundt om i landet, ikke minst for barn som kom fra storbyer som Bergen og Trondheim. Det ble etablert en sterkere administrasjon til å drifte koloniene i kommunene. Standarden ble også bedre, med blant annet egen sovesal for barna.

Oslo kommune utvidet sitt tilbud med vinterkolonier, friluftsskoler og vår- og høstkolonier for barn med dårlig helse og barn under skolealder. Bakgrunnen var økende forståelse av kosthold og folkehelse, og en begynnende nasjonal ernæringspolitikk. Riktig ernæring, i tillegg til god hygiene, ble sett på som viktige tiltak mot utvikling av tuberkulose og andre sykdommer. Stadig flere søkte opphold for sine barn på feriekoloni utover i mellomkrigstiden. Det fantes også noe feriekoloni-drift under andre verdenskrig.

Feriekoloniene fortsatte sin popularitet i etterkrigstiden og utover på 1960-tallet. Det ble stor etterspørsel, og dermed en krevende oppgave å velge hvilke barn som skulle få plass. Ansvaret for å tildele plasser på feriekoloni ble pålagt lærere (tilsynslærerinner) rundt om på skolene, som vurderte søknader fra hjemmene.

På grunn av den store etterspørselen kom det etter hvert flere kriterier for hvem som kunne få plass. I tillegg til fysiske og medisinske grunner, ble sosiale og mentale helsegrunner og trange boforhold tatt hensyn til.

I 1957 kom det nye kriterier fra feriekoloni-utvalget i Oslo. Her står det tydelig at første prioritet var barn med helsemessige utfordringer, av enten fysisk, mental eller sosial art. Dernest var kravet at tilbudet bare gjaldt barn på 12 år, unntaksvis barn på 13 år som hadde tydelige helsebehov. Videre ble det vektlagt om barna kom fra overbefolkede boforhold eller hadde foreldre som var syke, trygdet eller slet med parforholdet. I tillegg var det innarbeidet at barn som kunne ha en «uheldig innflytelse på andre barn» ikke fikk tilbud om opphold.

På 1960-tallet kom den såkalte «idrettsrevolusjonen». Idéen om at idrett og mosjon var viktig for alle, fikk fotfeste i befolkningen, og andelen barn og unge som tok del i organisert idrett økte. På feriekoloniene ble det større innslag av idretter som fotball, stafetter og så videre. Særlig gjaldt det fotball, hvor det ble arrangert kamper mellom de ulike koloniene.

Selv om flertallet av barna som var på feriekoloni forteller at de har trivdes godt, var det også noen som ikke trivdes og ønsket å reise hjem eller rømte. Det foregikk nok kameraderi, ekskludering, og mobbing mellom barna. Det var liten voksentetthet i forhold til hva som er vanlig i dag, og det var også tilløp til alvorligere hendelser med vold.

Feriekoloniene endret seg i takt med samfunnsutviklingen, og speiler tiden og samfunnet de var en del av. På 1970-tallet ble den materielle standarden bedre. Det ble mer likestilling, der de kvinnelige ansatte også kunne være inspektører. Det ble flere ansatte per barn, som gjorde det mulig å ha flere ulike aktiviteter.

Den sterke vektleggingen av idrett ble tonet ned til fordel for mer inkluderende aktiviteter og leker som flere kunne delta på som bading, bygging av hytter, ulike friluftsaktiviteter og båtliv. Det kom også kritikk som hevdet at feriekoloniene drev en for streng oppdragelse. Utover på 1970-tallet var det også en faglig diskusjon om hvorvidt feriekoloniene skulle drives ut ifra klare helse- og sosialpedagogiske danningsformål eller bare være et fritids- og ferietilbud for barna.

Ettersom velstanden økte i Norge, endret også ferievanene seg, og feriekoloni ble mindre vanlig på 1980-tallet. I tillegg til endrede ferievaner, skyldtes det også at nye ordninger kom til, som skolefritidsordning, ferieklubber, idrettsleirer, idrettsturneringer og kristne bibelcamp, som har overtatt mange av feriekolonienes funksjoner.

Mange av de gamle feriekoloniene er i dag lagt ned. For eksempel la Bergen kommune ned feriekoloniene i Bergens-området på 1970-tallet. Flere av feriekolonibyggene ligger i dag brakk eller har en annen funksjon, som eksempel Hylkje feriekoloni, nord for Bergen, som er gjort om til fritidsklubb for ungdom. Det kan synes som at feriekolonier samtidig fikk et lite oppsving utover på 1990-tallet, der flere private, særlig kristne, aktører overtok driften av kommunens feriekolonier. Dette gjelder særlig på Østlandet.

Et eksempel på feriekolonier som fortsatt er i drift, er Norges største feriekoloni Hudøy, som siden 1990 er blitt drevet av Kirkens Bymisjon i samarbeid med Oslo kommune gjennom stiftelsen Hudøy. Sommeren 2016 var det 1350 barn fra 2. til 7. klasse på Hudøy.

Trefoldighetskirken sin feriekoloni Filtvet i Oslo kan også nevnes fordi det er den eldste aktive feriekolonien. Den har vært i drift siden 1890. De tilbyr sommeropphold for barn i alderen 5–12 år.

Et annet eksempel som er driftet av Kirkens bymisjon, er Camp Killingen som ligger i Drammensfjorden. De tilbyr sommeropphold for 35 barn i alderen 8–14 år, og reklamerer for en uke uten bruk av mobil og data. For å få driften til å gå rundt har de også samarbeid med flere private selskaper.

I et større samfunnsperspektiv har feriekoloniene vært et viktig sosialt og kulturelt innslag for barn og unge i norsk og europeisk kontekst. Det ideelle utgangspunktet til grunnleggeren Walter Herman Bion, nemlig å utjevne sosiale forskjeller blant barn og unge og å tilby «bysbarn» opphold i landlige omgivelser, har ligget fast hele tiden. Når det derimot gjelder opplæring i orden, flid og god oppførsel, synes slike danningsideal å ha variert i betydning.