geodetisk satellitt

Et viktig bruksområde er avstandsmåling ved hjelp av laserpulser som blir reflektert av passive satellitter utstyrt med reflektorer.

Det er plassert SLR-stasjoner (Satellite Laser Ranging) i et globalt nettverk. Disse stasjonene måler avstand til satellittene ved å at laserstråler fra SLR-stasjonene blir reflektert fra satellitten.

Man utleder stadig flere geodetiske forhold og parametre fra SLR-data, blant annet jordskorpebevegelser, tidejordsbevegelser, polbevegelser, variasjoner i jordrotasjonen, kinematiske og dynamiske parametre forbundet med forutsigelse av jordskjelv og vulkanutbrudd, og forhold som påvirker endringer av gravitasjonsfeltet.

En tidlig satellitt var Beacon-C (Explorer 27) fra 1965. SLR-data fra denne er brukt for å bestemme blant annet langperiodiske variasjoner i Jordens gravitasjonsfelt. Den første russiske geodetiske satellitten er Etalon-1 fra 1989, som ble skutt opp sammen med to satellitter i GLONASS-posisjoneringssystemet. Denne ble fulgt av Etalon-2. Begge disse satellittene er tunge (1,4 tonn). De er bygd av svært bestandig materiale, samtidig som de går i baner i noenlunde samme store høyder som satellittene i GLONASS- og GPS-systemet. Det forventes at de skal ha en levetid på flere hundre år.

GFZ-1 (første satellitt fra GeoForschungsZentrum i Potsdam) var en liten satellitt med diameter på 21,5 centimeter. Den kuleformede overflaten inneholder 60 reflektorer. Den ble benyttet for å bestemme variasjoner i rotasjonskarakteristika for Jorden, for nøyaktige posisjonsbestemmelser og for måling av Jordens gravitasjonsfelt. Satellitten var i bruk i over fire år, før den kom inn i atmosfæren igjen og brant opp i 1999.

Av nyere eksempler kan GRACE-satellittene (fra NASA og DLR) og GOCE-satellitten fra ESA nevnes. Det fulle navnet til GOCE var Gravity Field and Steady-State Ocean Circulation Explorer. Denne satellitten gikk i en svært lav bane, om lag 250 kilometer banehøde. Den hadde derfor både en aerodynamisk utforming og xenon-drevet ionemotor for fremdrift for å forlenge levetiden i bane. Nyttelasten ble mellom annet brukt til å lage nye og mer nøyaktige modeller av jordens geoide. Satellitten ble godt kjent på slutten av oppdraget sitt, da den gikk tom for drivstoff og kom inn i atmosfæren igjen i 2013. På grunn av størrelsen, den veide over 1000 kilogram, var det en mulighet for at deler av satellitten kunne falle ned over landjorden, men den gikk i oppløsning over havet.

• romvirksomhet
• jordobservasjon