kapital

Realkapitalen består av produksjonskapitalen og konsumkapitalen; innenfor begge disse grupper kan man skjelne mellom fast og flytende kapital.

Som fast kapital regnes gjenstander som gjør tjeneste over et lengre tidsrom. Flytende kapital er flytende beholdninger som brukes opp fortløpende.

Grensen mellom produksjons- og konsumkapitalen er til en viss grad konvensjonell, og avhenger av hvordan man trekker skillet mellom produksjonsvirksomhet og konsum. Regnes for eksempel boligenes tjenesteyting som produksjon, må boligene oppfattes som produksjonskapital, hvis ikke regnes bolig som konsumkapital.

Finanskapitalen står i en helt annen stilling enn realkapitalen. Den består av alle slags fordringer, men siden gjeld må oppfattes som negative fordringer, består en økonomisk sektors netto finanskapital bare av fordringene på andre sektorer.

Det samme gjelder for et land; det er kun det offentliges eller privates fordringer på fremmede stater eller banker, private bedrifter og andre i andre land som teller.

Finanskapitalen spiller ikke direkte noen rolle i produksjonen; den representerer et sosialt forhold. For den økonomiske virksomheten i en sektor har imidlertid en lett adgang til finansiering, det vil si et velordnet kapitalmarked, avgjørende betydning.

Samfunnsøkonomisk oppfattes realkapital som en produksjonsfaktor og avgrenses overfor jord (naturressurser) og arbeidskraft ved at den defineres som produserte produksjonsmidler.

Realkapital kan oppfattes som tidsutstrekningen i anvendelsen av de opprinnelige produksjonsfaktorers arbeid og naturgrunnlag.

I motsetning til naturressursene, hvis mengde er gitt, kan samfunnets beholdning av realkapitalen endres gjennom økonomiske disposisjoner; tilveksten betegnes (real)investering.

• Karl Marx
• Kapital – tidsskrift