klyngetun

Klyngetun er en tettbygd samling av gårdsbruk som tidligere var særlig utbredt i kystdistriktene fra Lindesnes til Romsdal, men forekom også i andre distrikter. Klyngetunet har klare paralleller i tradisjonell landsbybebyggelse ellers i Europa. Fra og med midten av 1800-tallet førte jordskifte til at de fleste klyngetun ble oppløst.

Innenfor kjerneområdet på Vestlandet kunne en gård med mange brukere bestå av opptil flere hundre små og store bygninger som lå i en uregelmessig klynge omgitt av dyrket mark.

Én av de større gårdene på Lista i Agder skal ha hatt bortimot 150 bygninger i tunet. Jorden i innmarka lå i teigblanding mellom de ulike brukene i hvert klyngetun, og den enkelte bruker kunne ha et stort antall jordteiger spredt over hele gården. Fra Romsdal heter det om en gård som hadde åtte brukere og til sammen 1100 teiger at en bonde som ville bygge uthus, måtte bytte til seg jord fra fem andre brukere for å få stor nok tomt til huset.

Det var først og fremst gjentatte bruksdelinger i forbindelse med arveskifter som skapte klyngetunet. Bakteppet var naturbetingelser og topografi som gjorde det praktisk å legge husene på samme sted og hensiktsmessig med teigblanding. På Vestlandet er det trolig at også leilendingsvesenet har fremmet gårddelingen.

Teigblandingen så vel som den korte avstanden mellom husene i tunet bidro til at beboerne i klyngetunet utviklet flere former for kollektive løsninger som ellers forbindes med landsbyer lenger sør, blant annet visse typer for driftsfellesskap og beslutningsfora i form av gårdsting.

Gode eksempler på bevarte klyngetun er Aga i Hardanger, Havrå på Osterøy og Sjønstå i Fauske.