kollektive goder – Store norske leksikon

Kollektive goder er innen samfunnsøkonomi de godene som har følgende to egenskaper:

Faktaboks

Også kjent som: felles goder, fellesgode

Ikke-eksklusivitet, det vil si at ingen kan stenges ute fra konsum av godet.
Ikke-rivalisering, det vil si at en persons konsum av godet ikke forringer en annen persons konsum av det samme godet.

Gatelys er et eksempel på et kollektivt gode. Det er ikke-eksklusivt i den forstand at folk ikke kan stenges ute fra å gjøre seg nytte av gatelyset, og det er ikke-rivaliserende, siden det at én person benytter seg av gatelyset ikke fører til at det blir mindre lys igjen til andre. Andre eksempler på kollektive goder er militært forsvar, politi som sørger for lov og orden, radiosignaler og fyrtårn.

Kollektive goder kalles også fellesgoder eller offentlige goder. Det siste er imidlertid noe misvisende, siden kollektive goder ikke nødvendigvis må leveres av myndighetene. Denne unøyaktigheten kan skyldes en feiloversettelse av det engelske begrepet public good, hvor ordet public bør oversettes til offentligheten/fellesskapet, ikke offentlige myndigheter.

Ikke-eksklusivitet

Ikke-eksklusivitet, eller ikke-ekskluderbarhet, betyr at ingen kan stenges ut fra bruken av godet. At ingen kan stenges ute fra å bruke det, innebærer også at produsenten ikke kan pålegge konsumenten å betale for bruken av godet.

At produsenten ikke kan ta betalt for bruken, fører til at det i de fleste tilfeller er ulønnsomt for private aktører å produsere og tilby slike goder. Det finnes unntak, for eksempel der en produsent bruker det kollektive godet som en måte å reklamere for sin øvrige virksomhet. Et eksempel på denne typen tilbud av et kollektivt gode kan være når en vaskemiddelprodusent tilbyr informasjon om hvordan man best mulig tar vare på klær laget av ull, silke eller andre materialer.

Det er mulig å bruke begrepet kollektive goder om goder som kun er tilgjengelig for utvalgte grupper av individer, altså der ikke-eksklusvitet bare gjelder for denne utvalgte gruppen. For eksempel kan en arbeidsplass tilby pauserom og toaletter som bare er tilgjengelig for de ansatte. For gruppen med ansatte vil likevel pauserommet kunne anses som et kollektivt gode.

Offentlig ansvar

Ikke-eksklusivitet leder likevel ofte til at kollektive goder produseres og tilbys av offentlige myndigheter, og blir finansiert av skatteinntekter. Tilbud av kollektive goder kan sies å være en av myndighetenes viktigste oppgaver.

Et av hovedproblemene når myndighetene skal bestemme hvor mye som skal produseres av et kollektivt gode, eller hvilke kollektive goder som skal produseres er at befolkningens betalingsvilje er ukjent. I kost-nytte-analyser anbefales det kun å gjennomføre prosjekter der betalingsviljen er større enn kostnaden. Når et gode omsettes i markedet vil markedsprisen representere den marginale betalingsviljen, men for kollektive goder finnes det ingen markedspris. Da kan en forsøke å kartlegge betalingsvilligheten ved spørreundersøkelser, men av strategiske årsaker kan folk enten overdrive sin betalingsvillighet eller oppgi altfor lav betalingsvillighet (gratispassasjerproblemet).

I praksis blir vanligvis produksjonen av kollektive goder bestemt gjennom en kombinasjon av samfunnsøkonomiske analyser og politiske beslutningsprosesser.

Ikke-rivalisering

Ikke-rivalisering betyr at en persons bruk av et gode ikke fortrenger eller forringer en annens mulighet til eller opplevelse av å bruke godet.

Betingelsen om ikke-rivalsering i sin strengeste forstand er ikke oppfylt når det er kø for å bruke godet, eller når det er trengsel. Det ville bety at en gate der det blir kø i rushtiden ikke er et kollektivt gode når det er rushtid, men at det er et kollektivt gode utenom disse tidspunktene. Det fremstår som en for streng definisjon, og det er mulig å kategorisere et gode som et kollektivt gode dersom det av og til oppstår trengsel eller kø så lenge ikke-rivalisering i hovedsak er oppfylt.

Man kan kalle goder der betingelsen om ikke-rivalisering er oppfylt i streng forstand for rene kollektive goder. For eksempel er en offentlig park et kollektivt gode dersom alle har mulighet til å bruke den fritt, men om det er så mange mennesker i parken at det begynner å bli «kamp om plassene», har godet et element av rivalisering på populære tidspunkter. Da er ikke parken lenger et rent kollektivt gode.

Eksempler på rene kollektive goder er radiobølger, kunnskap, flokkimmunitet som følge av høy vaksinasjonsgrad, eller militært forsvar.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Mikroøkonomi

Helene Onshuus

Postdoktorstipendiat, Handelshøyskolen BI