moldvarper – Store norske leksikon

En stjernemoldvarp med det karakteristiske eimers organ på snuten.

Stjernemoldvarp

US National Park Service.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Moldvarp

Didier Descouens .

Lisens: CC BY SA 4.0

Moldvarper er en familie i ordenen insektetere. Det finnes 54 arter i 18 slekter. Flertallet er det vi vanligvis forbinder med en moldvarp, et dyr som graver seg fram under bakken med kraftige frambein og som lager små hauger av jord på overflaten. Men flere arter som lever oppå bakken og enkelte som finner sin mat under vann, er også plassert i denne familien. Alle er temmelig små arter som lever på den nordlige halvkule. Ingen arter finnes i Norge.

Faktaboks

Etymologi: Fra de tyske ord mullwarp, muldwerp, maulwurf; i betydningen kaste jord med snuten
Også kjent som: muldvarper
Vitenskapelig navn: Talpidae

Taksonomien i denne familien har en broket, for ikke å si rotete, historie, som begynte med at Carl von Linné selv rotet det til. Det er først de siste tiårene at artene er sikkert identifisert, men antall arter diskuteres fortsatt. Flere nye arter kommer sikkert til å bli funnet. Familien deles inn i to underfamilier. Den ene av disse ligner spissmus, mens den andre er typiske moldvarper.

Beskrivelse

Et fellestrekk for denne familien er en rund, tønneformet kropp, slik at kroppen er kompakt. Føttene er korte og snuten spiss. Pelsfargen er nokså ensfarget svart eller brun, enkelte er mer grå på buken. Øyne og ører er svært små eller mangler helt (på utsiden). Halen er ganske kort hos de fleste. Utover dette er det vanskelig gi en felles beskrivelse som omfatter hele familien.

Spissmuslignende moldvarper

Underfamilien Uropsilinae inneholder sju arter som er temmelig spissmuslignende. De har en smal og lang snute, veldig små øyne, små ører som så vidt stikker fram fra pelsen og en nokså lang hale. Halen er like lang som kroppen hos de artene som har lengst hale. De sju artene veier kanskje 5–12 gram. Alle disse artene lever oppå bakken, men graver i jorden etter føde. De er utbredt i det sørvestre og vestlige Kina og er også blitt kalt spissmusmoldvarper.

Typiske moldvarper

Den andre underfamilien er Talpinae, som inneholder de typiske moldvarper fra Eurasia og Nord-Amerika (41 arter). Dessuten inneholder den fire arter som mer er en mellomform mellom spissmus og moldvarper. I tillegg inneholder den også to arter desmaner, som finner en stor del av føden sin under vann. Slekten Talpa er størst med 12 arter, halvparten av disse lever i Europa.

Den typiske moldvarpen har en rund, kompakt kropp med korte bein. Framføttene er omdannet til brede «spader». De er korte, men svært brede og kraftige og peker skrått ut fra kroppen. Framføttene har fem tær med svært kraftige og brede (flate) klør. De er effektive graveredskaper. De har en ekstra, sigdformet knokkel som står ut fra håndroten, denne øker graveflaten ytterligere. Bakføttene er korte, men har også litt lange klør. Moldvarper kan ikke gå normalt på bakken fordi framføttene ikke kan settes under kroppen, derimot drar de seg framover.

Hodet er bredt og ender i en ganske spiss snute. Noen arter har øyne, men de er svært små. Hos andre arter er øynene dekket av hud og dets indre deler sterkt redusert, slik at dyrene faktisk er blinde. Halen er kort, 1–4 centimeter lang. De minste artene veier rundt 30 gram og er 10 centimeter lange. Den største arten, Talpa altaica, kan bli 23 centimeter lang og veie 225 gram. Hannen kan være opptil 33 prosent større enn hunnen. Underkjeven er kortere enn overkjeven. Pelsen er kort, men svært tett og myk.

Utbredelse

Til tross for den store likheten i utseende er ikke de eurasiatiske moldvarper spesielt nær beslekta med de nord-amerikanske. Førstnevnte (34 arter) er utbredt fra Spania i vest til Japan i øst, men den enkelte art kan ha en temmelig begrenset utbredelse. Europamoldvarp (også kalt vanlig moldvarp eller bare moldvarp) har den videste utbredelsen av disse artene, den er utbredt gjennom en stor del av Europa og østover til det vestlige Sibir. De sju amerikanske artene har sin utbredelse enten langs vestkysten eller østkysten av kontinentet, mens ingen lever på den store prærien.

Fire arter i fire ulike slekter på to kontinenter ligner mye på spissmus. De kalles broad-footed shrew moles, altså «bredfot-spissmusmoldvarper», fordi frambeina er nokså brede med kraftige klør, men ikke på langt nær så brede som hos moldvarper. De er i stand til å gå med alle fire bein under kroppen. Kanskje kan de karakteriseres som en mellomform mellom de kinesiske spissmusmoldvarper og de underjordiske moldvarper.

De siste to artene er de spesielle desmanene, disse er plassert i hver sin slekt. Begge har en veldig lang snute med neseborene mot oversiden. Med snuten føler de seg fram under vann etter byttedyr. Snuten kan også brukes som en snorkel, når dyret gjemmer seg med kroppen under vann. Den lange og fleksible snuten dannes av overleppa, mens underkjeven og underleppa er mye kortere. Begge arter har lange bakbein. Russerdesmanen er den største arten i hele familien, den kan veie 450 gram. Halen er flattrykt fra sidene, som hos bisam. Pyrenedesmanen er betydelig mindre og veier inntil 80 gram.

Levevis

En typisk moldvarphaug med hullet i midten. Denne arten lever opp til 3 000 meters høyde på Tibetplatået.

Parascaptor leucurus

Av Karl Frafjord.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Artene i moldvarpfamilien kan altså deles inn i fire typer:

de som lever oppå bakken
de som både lever på bakken og graver ganger
de som lever under bakken
de som lever et amfibisk liv

De to sistnevnte grupper er de mest spesialiserte. Stjernemoldvarpen har både et underjordisk og et amfibisk liv. De individer som lever i nærheten av vann, forlater gangene og finner en stor del av føden under vann.

De gravende artene er ekstremt godt tilpasset et liv under bakken, med kraftige forbein og skuldre og en svært kort hals. De graver ganger like under overflaten som patruljeres jevnlig for å samle opp smådyr som faller ned i dem. De graver også dypere ganger med kamre hvor de kviler og føder unger. Reiret lages av tørre blader og tørt gras. Løs jord fjernes ved at dyret skyver den opp og ut på bakken, slik at det dannes en karakteristisk haug (molehill) med et hull i midten. De kan bare leve i områder der det er mulig å grave i bakken og der det er nok føde, enten det er sletter, våtmark eller skog. De gravende moldvarpene går sjelden opp på bakken.

Arter som lever mer oppå bakken, finnes gjerne i områder med tykke lag av døde planter, både i skog og på eng. Alle foretrekker fuktigere områder. De to desmanene lever langs bekker, elver og vann.

Føde

Alle artene lever av virvelløse dyr, særlig meitemakk og insekter. Desmanene spiser også krepsdyr, muslinger, igler og små fisker. De spiser også frukt, frø, røtter og sopp. Luktesansen er viktig i jakten, men følesansen gjennom snuten er enda viktigere.

Moldvarper må spise nesten hele tiden. Magen har liten plass og tarmen er kort, så føden passerer fort gjennom dyret. De hamstrer også føde, som for eksempel meitemakk. Da bites de fremste leddene av makken, slik at den hamstres levende. De presser jorda ut av makkens innvoller før den spises, ved å klemme den mellom frambeina eller ved å tygge langs hele makken. Dermed unngår de å spise ufordøyelig jord, som i tillegg sliter på tennene.

Eimers organ

Moldvarper har et eget føleorgan som kalles for Eimers organ. Dette er små knuter på snuten som er rikt forsynt med nerver. De erstatter værhår hos andre dyr. Stjernemoldvarpen har flest av disse organene, hele 26 000. De fleste andre arter har kun en tidel av dette. De presser snuten stadig mot bakken når de leter etter mat, og med Eimers organ kan de føle forskjell på ulike byttedyr.

Formering

Kullstørrelsen er 2–6 unger. Ungene dier i 30–40 dager og vokser svært raskt. Dødeligheten er stor, flertallet av ungene blir ikke ett år gamle. Det er spesielt stor dødelighet når ungene må forlate hjemmet for å lete etter sitt eget område, da kan de også måtte bevege seg oppå bakken. Katastrofehendelser som tørke, oversvømmelse og sterk kulde tar også livet av mange dyr. Mange rovdyr jakter på muldvarper, men de er ganske godt beskyttet så lenge de oppholder seg under bakken.

Utbredelse og status

Moldvarper er utbredt på den nordlige halvkule, i Europa, Asia og Nord-Amerika (inkludert det nordligste Mexico). Det sørøstlige Asia er spesielt rikt på arter. To arter er klassifisert som sterkt trua (EN) og to som sårbare (VU), mens 62 prosent er klassifisert som livskraftige (LC). Russerdesmanen er en av de sterkt trua artene. Den er forsvunnet fra store områder og bestanden er sterkt redusert. Habitatødeleggelse er den største trusselen. Moldvarper kan ha stor betydning for økosystemet, fordi de forårsaker omvelting og utlufting av jorden.

I gamle dager ble de ansett som fordelaktige for jordbruket, men dette snudde da jordbruket ble mekanisert. Da ble moldvarper ansett som en pest, noe som førte til at enorme antall ble drept. De er også upopulære i hager, parker og friluftsområder. Tidligere ble også mange drept for pelsens skyld, men i dag jaktes moldvarper kun i noen få regioner. Europamoldvarp ble fanget i størst antall (i milliarder), men er kanskje fortsatt den mest tallrike moldvarpen. Det gikk med 15–20 skinn for å lage et skjerf. Russerdesmanen har vært spesielt ettertraktet, både på grunn av den tette pelsen og på grunn av størrelsen.

Fortsatt ødeleggelse av habitater og klimaendringer forventes å øke problemene for moldvarper, særlig dersom habitatet blir tørrere. I Asia lever mange moldvarper høyt oppe i fjellene, her vil økt temperatur redusere deres leveområder sterkt. Moldvarpers komfortsone er i lave temperaturer, de kan dø av overoppheting dersom temperaturen øker utover denne sonen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Krystufek, B. & Motokawa, M. 2018. «Family Talpidae (moles, desmans, star-nosed moles and shrew moles)». S. 552-619 i Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. Handbook of the mammals of the world. 8. Insectivores, sloths and colugos. Lynx Edicions, Barcelona.
IUCN. 1995. Eurasian insectivores and tree shrews – status survey and conservation action plan. IUCN, Gland, Sveits.

Faktaboks

Vitenskapelig navn: Talpidae
GBIF-ID: 9469

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Talpidae

Karl Frafjord

Førsteamanuensis, UiT – Norges arktiske universitet