nebbhvaler

Nebbhvalene har underbitt, det vil si at underkjeven stikker lenger fram enn overkjeven. I størrelse ligger artenes kroppslengder på mellom 4 og 13 meter, de har små sveiver og trekantet ryggfinne med en konkav bakkant. Tenner sitter bare i underkjeven, og hos noen arter er de helt skjult i gummen hos hunner og unge dyr, som derfor ser tannløse ut. På undersiden av halspartiet er det i huden to dype, langsgående furer som forrest nesten løper sammen.

Nebbhvalene foretrekker områder med dypt vann og kan dykke både dypt og lenge. De beiter helst nær bunnen og bruker ekkolokalisering til å finne byttedyr som først og fremst er blekksprut. Fordi de bruker lyd både for å finne mat og til navigering har nebbhvalene god og følsom hørsel. Dette gjør dem sårbare overfor undervannsstøy, og det er observert en rekke massestrandinger av nebbhvaler etter militærøvelser der sonarer med midlere og lave frekvenser er benyttet. Det kan se ut som om slik undervannsstøy kan forstyrre og endre dyrenes normale dykkeadferd i så stor grad at de får symptomer som ligner dykkersyke, det vil si gassbobler i blodet. I sin tur kan dette gjøre dyrene så forvirret og desorientert at det resulterer i stranding og død.

Nebbhvalene vaner med å beite nær havbunnen på dypt vann har også gjort dem sårbare i forhold til marint søppel. Hvis dyrene får i seg plast, rester av fiskeredskap eller annet søppel som har havnet på havbunnen kan det gi dem så store mageproblemer at de dør av det.

Familien omfatter 22 arter fordelt på de seks slektene Berardius (to arter), Tasmacetius (en art), Ziphius (en art), Hyperoodon (to arter), Indopacetus (en art) og Mesoplodon (15 arter).

• nebbhval
• spisshval
• gåsenebbhval