oksefrosk

Oksefrosken er svært stor, og er den største froskeart på det amerikanske kontinent. Gjennomsnittlig kroppslengde er 15 centimeter for hannen og 16 centimeter for hunnen. Enkelte hunner kan bli hele 20 centimeter og veie nærmere 500 gram. Arten kjennetegnes av et bredt hode med stor munn og en påfallende stor lett synlig trommehinne, som er større enn øyets diameter hos hannen, mindre hos hunnen. Huden på ryggen er ru, med noen små, vortelignende utvekster. Kvekkeposen er plassert under haken. Oksefrosken mangler de forhøyede listene (dorsolaterale folder) som hos våre hjemlige frosker strekker seg på hver side av ryggen fra hodet til hofteregionen. I paringstiden har hannen en mørk fortykning dannet av hornstoff på tommelfingrene.

Kroppsfargen varierer fra lokalitet til lokalitet. Ryggen er gjerne ensfarget grønn, olivengrønn eller brun, noen ganger med flekker i grått eller mørkebrunt. Ryggen mangler den lyse midtstripen som mange andre vannfrosker har. Hodet er oftest lysegrønt med kremfarget strupe hos hunnen, sterkere gul hos hannen. På lemmene har den mørke bånd. Buken er hvitaktig, ofte med grå flekker.

Artens naturlige utbredelsesområde ligger i østlige deler av USA og det sørlige Canada, fra Nova Scotia til sentrale deler av Florida. Arten er introdusert flere steder og finnes nå over det meste av USA, sørlige deler av Canada og nordvest i Mexico. I tillegg har arten blitt innført til mange land i Europa, Asia og Sør-Amerika samt De karibiske øyer.

Oksefrosken er sterkt knyttet til vann, der den tilbringer det meste av livet. Man kan finne den i innsjøer og dammer, men også i menneskepåvirkede landskaper som rismarker, kanaler og grøfter. Den foretrekker vannlegemer med rik plantevekst langs bredden, og er knyttet til lavlandet opp til cirka 300 meter over havet.

Innenfor sitt opprinnelige utbredelsesområde er bestanden av oksefrosk klassifisert som livskraftig. Utenfor dette området blir den oppfattet som en invaderende, uønsket art. Årsaken til at den ble innført til mange land, var at de kraftige bakbeina var ettertraktet som menneskeføde. Noen steder ble den introdusert for biologisk kontroll av skadedyr i landbruket, og rømminger fra personer som hadde froskene som hobbydyr bidro også til spredning av arten. På de ulike stedene den har etablert seg frykter man negativ påvirkning på den lokale amfibiefaunaen. Dette skyldes at arten er en aggressiv konkurrent og en potensiell predator av lokale amfibier. Oksefrosken har en sterk immunitet mot den dødelige soppsykdommen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd), som har hatt betydelige skadevirkninger på amfibier verden over. Oksefrosken er imidlertid en smittebærer, som ved nye introduksjoner kan bringe smitten til områder den ikke finnes fra før.

I fangenskap har oksefrosken blitt 16 år gammel, men i naturen er maksimal levealder anslått til 8–10 år.

Oksefrosken er et opportunistisk rovdyr som spiser de fleste dyr mindre enn den selv. På menyen står andre amfibier, inkludert andre artsfrender. Dessuten spiser den øgler, slanger, fisk, ungfugler av vannfugl, gnagere og andre små pattedyr. Den eter i tillegg krepsdyr, skorpioner, edderkopper og snegler. Yngre oksefrosker spiser mest insekter.

Ekspertene er ikke enige om oksefrosken tilhører slekten Rana eller om den skal plasseres i en annen slekt. Derfor bruker ulike forfattere enten det vitenskapelige navnet Rana catesbeiana eller Lithobates catesbeianus.

• ekte frosker
• haleløse amfibier
• amfibier

• Arnold, Edwin Nicholas & Ovenden, Denys William (2002): A Field Guide to the Reptiles and Amphibians of Britain and Europe. London: Harper Collins
• Duellman, William Edward & Trueb, Linda (1994): Biology of Amphibians. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.