postkolonialisme

Postkoloniale studier føres gjerne tilbake til den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward Saids verk Orientalismen fra 1978. Said argumenterte for at den gjengse vestlige idéen om Orienten var et produkt av nedsettende, stereotypiske og essensialiserende fremstillinger av asiatisk kultur i vestlige litterære og akademiske tekster. Said hevdet slike forestillinger fortsatte å være virksomme etter avkoloniseringen og bidro til Vestens geopolitiske dominans over det globale sør i det postkoloniale verdenssamfunnet.

Med inspirasjon fra Michel Foucault og poststrukturalismen viste Said slik til sammenhenger mellom maktforhold, kunnskapsproduksjon og vestlig hegemoni. Han åpnet et fokus på epistemologi, identitetsdannelse og ideologi som nøkkelelementer for kritiske studier av postkoloniale herske- og undertrykkelsesteknikker.

Fra den franskspråklige koloniale sfæren, har psykiateren og forfatteren Frantz Fanons antikolonialistiske tanker og motstandskamp en særstilling i senere postkoloniale studier. Fanon ble født på Martinique, da en fransk koloni, deltok i de frie franske styrkene under andre verdenskrig og fikk, som krigsveteran, stipend til å studere psykiatri i Frankrike. Han ble overlege ved en psykiatrisk institusjon i Algerie i 1954, en annen fransk koloni, men forlot stillingen i protest i 1956 og deltok i den algeriske frigjøringskampen mot det franske kolonistyret frem til sin død i 1961.

I sitt første hovedverk Svart hud, hvite masker (1952) analyserte Fanon kolonialismens psykologiske effekter. Han argumenterte for at den koloniale rasismens bevisste og underbevisste dimensjoner førte til fremmedgjøring, skyldfølelse og mindreverdighetskomplekser og slik dannet grobunn for kollektiv nevrose i både kolonier og europeiske samfunn. I Jordens fordømte (1961) skrev Fanon mer direkte om de antikolonialistiske frigjøringskampene blant annet med kraftig fordømmelse av koloniveldet, kritikk av nye afrikanske eliter, diskusjon av frigjøringskampens klassesammensetning og forsvar for nødvendighetsbasert revolusjonært voldsbruk. Især Jordens fordømte, idet den også inkluderer analyser av nye sosiale og politiske spenninger i den verdenshistoriske bevegelsen mot en postkolonial verden, har hatt stor betydning for antikolonialistiske frigjøringskamper og antirasistiske bevegelser og regnes som en av de viktigste forløperne for postkoloniale studier.

Flere ikke-hvite kommunistiske tenkere i første halvdel av 1900-tallet har også en særstilling i postkoloniale studier. Disse har senere blitt gruppert sammen under merkelappen «svart marxisme» etter den afroamerikanske samfunnsviteren Cedric Robinsons bok Black Marxism: The Making of the Black Radical Tradition (1983).

Dette gjelder for eksempel den afroamerikanske sosiologen og historikeren W.E.B. Du Bois. Du Bois skrev kritisk om de svartes levevilkår og frigjøringskamp under de nye formene for rasebasert undertrykkelse i USA som vokste frem etter avskaffelsen av slaveriet i 1865. Du Bois var politisk aktiv i kampen mot raseskille og diskriminering. Han ble kommunist i 1920-årene og anla marxistiske perspektiver, for eksempel i Black Reconstruction fra 1935 og Dusk of Dawn fra 1940.

En annen viktig skikkelse er historikeren og journalisten C.L.R. James fra Trinidad og Tobago, da en britisk koloni. James utarbeidet en heterodoks marxisme med postkoloniale overtoner, især tilknyttet trotskismen, og var en forkjemper for panafrikanismen. James er særlig kjent for sitt banebrytende verk om den haitiske revolusjonen i 1792, The Black Jacobins, utgitt i 1938. Han argumenterte her for at den franske revolusjonens og europeiske opplysningstidens idealer om likhet og frihet fant sitt reneste uttrykk i slaveopprøret på Haiti, som var rettet mot de franske koloniherrene, den transatlantiske slavehandelen og, mer generelt, europeisk verdensherredømme.

En annen toneangivende strømning er marxistiske teoretikere i miljøet rundt Black Panther Party i USA på 1960- og 1970-tallet, hvor feminismen også blir mer toneangivende, for eksempel med filosofen og borgerrettsforkjemperen Angela Davis.

Postkoloniale litteraturstudier har utviklet seg til en egen gren som ikke bare studerer nye litterære uttrykk etter avkoloniseringen, men også verker, tekster og dokumenter fra kolonitiden.

Dette inkluderer kritiske nylesninger av klassiske europeiske verk. For eksempel argumenterte Edward Said i Orientalismen for at tekstene til franske 1800-tallsforfattere som Honoré de Balzac og Charles Baudelaire var preget av gjengse kolonialistiske idéer om europeisk overlegenhet.

De inkluderer også tvetydige erfaringsbeskrivelser og kritiske litterære uttrykk fra ulike koloniale sfærer, eksempelvis Joseph Conrad, Rudyard Kipling, Pablo Neruda og Muhammad Iqbal, samt reiseskildringer og offisielle dokumenter. Bill Ashcroft, Gareth Griffiths og Helen Tiffins The Empire Writes Back (1989) er et viktig og innflytelsesrikt verk som studerer hvordan koloniserte befolkninger ble representert i kolonimaktenes dokumenter og reiseskildringer, hvilken plass de fikk til å uttrykke seg i det koloniale rommet og overgangen til postkoloniale litterære uttrykk.

Det studeres også antirasistiske og antikoloniale litterære bevegelser på 1900-tallet, slik som den fransktalende négritude-bevegelsen, grunnlagt i Paris på 1930-tallet av blant andre Aimé Césaire fra Martinique, Léopold Sédar Senghor fra Senegal og Léon-Gontran Damas fra Fransk Guayana. Bevegelsen motsatte seg fransk kolonialisme til fordel for en samlende og frigjørende afrikansk identitet på tvers av koloniale landegrenser (se panafrikanisme).

Subalterne studier ble dannet på 1980-tallet av indiske historikere ledet av Ranajit Guha. De var kritiske til den sørasiatiske historieskrivingens overfokus på eliter og høyere klasser, og ønsket å utarbeide en bredere folkelig historie fra det koloniserte India under britisk herredømme til det postkoloniale India etter uavhengigheten i 1946. De fokuserte på hva de kalte subalterne klasser, altså lavere samfunnsgrupper som ikke bare undertrykkes, men også pådyttes sosial identitet på basis av de høyere klassenes kulturelle hegemoni, og samtidig nektes en bærende stemme i det offentlige rom. Subalternitet viser slik til en kompleks identitetsdannelse på basis av undertrykkelse, annethet og konfliktladet fremmedgjøring.

Det var især den indiske litteraturviteren Gayatri Spivak som med sin kritikk av gruppen rundt subalterne studier gjorde subalternitet til et nøkkelbegrep i postkoloniale studier. Med inspirasjon fra poststrukturalismen og især Jacques Derridas dekonstruksjon, argumenterte hun i sitt berømte essay «Can the subaltern speak?» fra 1988 for at den subalterne identitetsdannelse er mer kompleks og desentrert enn hva gruppen rundt subalterne studier antok. Spivak trakk også studiet av subalternitet i feministisk retning.

Den indiske samfunnsviteren Homi K. Bhabha utviklet lignende argumenter i The Location of Culture fra 1994, som er et grunnleggende verk i postkoloniale studier. Bhabha kritiserte tidligere antikolonialistiske teoretikere som Edward Said og Frantz Fanon for overforenkling av koloniale relasjoner på grunn av en reduktiv forståelse av kolonimakten som «monolittisk» og ensidig undertrykkende.

Ifølge Bhabha preges koloniale og postkoloniale relasjoner av usikre, flytende og interkulturelle identiteter, idet de i selve sin kjerne må forholde seg til annethet, også sin egen. Bhabha innførte derfor begrepet hybriditet for å betegne kulturelle identiteters sammenblandede, dynamiske og «urene» karakter. Begrepet spiller en stor rolle i postkoloniale studier, til dels takket være dens grunnleggende kritikk av all form for essensialisme, også når det gjelder kolonistenes egen kulturelle identitet.

Den egyptiske marxistiske økonomen Samir Amin innførte det kritiske begrepet eurosentrisme i 1988. Han siktet til forestillingen om at den europeiske sivilisasjonen utgjør en normativ målestokk og kulturell spydspiss for alle andre samfunn fordi den skulle ha kommet lengst i menneskehetens samfunnsutvikling.

Den indiske litteraturviteren Dipesh Chakrabarty utviklet en innflytelsesrik kritikk av eurosentrisme i Provincializing Europe fra 2000. Chakrabarty fokuserte på hvordan humanvitenskapenes antatt universelle kategorier har sitt opphav i eurosentriske forestillinger og hvordan samfunnenes utviklingsteori, som han sporet tilbake til opplysningstidens fremskrittsidé og marxismens historiefilosofi, er delaktig i vestlig dominans over det globale sør. Chakrabarty foreslo å «provinsialisere» Europa, altså avskaffe dens selverklærte sentralitet i verdenshistorien og likestille europeiske nasjoner med alle andre kulturhistoriske områder i det postkoloniale verdenssamfunnet.

Den portugisiske sosiologen Boaventura de Sousa Santos setter søkelys på et tilstøtende aspekt i sin kritikk av eurosentrisme og vestlig dominans, nemlig det han kaller for epistemicid, eller kunnskapsmord. I Epistemologies of the South (2014) definerer Santos epistemicid som ødeleggelsen av folke- og samfunnsgruppers kunnskapssystemer, noe han hevder er såpass opprivende og desorienterende at det samtidig ødelegger de sosiale gruppene som baserte seg på dem.

Ifølge Santos er epistemicidiske tendenser å forstå som et vesenstrekk ved den europeiske moderniteten og dens koloniale forhold til andre folk og kulturer. Han hevder også at i ekstreme tilfeller, slik som i den europeiske koloniseringen av Amerika, kan epistemicid være et forstadium for genocid, altså folkemord. Som motsats til eurosentrismens epistemicidiske tendenser setter Santos prosjektet om å kartlegge hva han kaller for epistemologier fra det globale sør, altså kunnskapssystemer utenfor den vestlige kulturen.

Den kamerunske historikeren og samfunnsviteren Achille Mbembe, blant de viktigste stemmene innen afrikansk postkolonialisme, innførte begrepet om nekropolitikk (dødspolitikk) i De la postcolonie fra 2000. Med det ønsket Mbembe å beskrive undertrykkende sosiale relasjoner i samtidens Afrika, som han mener befinner seg i en tvetydig og ytterst vanskelig spenning mellom det globaliserte verdenssamfunnet og en dypt uforløst kolonial arv.

Nekropolitikk betegner den politiske makten til «å la dø». Mens politisk voldsbruk inngår i dette, viser Mbembe først og fremst til hvordan hele befolkninger innordnes i hva han kaller dødssoner, altså desperate og ulevelige sosiale forhold der de nærmest har status som «levende døde». Nekropolitikk skaper eksistensielle parenteser i samfunnet der personer og samfunnsgrupper flyter mellom liv og død. Utover store deler av Afrika hevder Mbembe at det okkuperte Palestina også er et eksempel på en nekropolitisk dødssone.

Begrepet er blitt viderefortolket i flere retninger, for eksempel som et vesenstrekk ved nyliberalismens privatiseringsbølger som fratar offentlige sikkerhetsnett fra sårbare samfunnsgrupper, eller i sammenheng med systemisk vold og hat mot LHBT-personer, eller med tanke på politiske representanters ansvarsfraskrivelse for frembringelse av dødssoner (også kalt nekrovold).

Postkolonial feminisme er et bredt og politisert felt som generelt er kritisk til vestlige former for feminisme som forstår kvinneundertrykkelse ut fra et rent kjønnsdiskriminerende perspektiv. Sistnevnte kritiseres for ikke å ta høyde for andre faktorer for diskriminering, slik som opphav, etnisitet, seksuell orientering, sosial klassetilhørighet og lignende, som spesielt rammer kvinner i det globale sør, rasialiserte minoriteter og kvinner i lavere samfunnsklasser. Det settes også fokus på forskjellsbehandlingen av kvinner i kolonier, i slaveriet og i nykolonialistiske praksiser, der blant annet seksuell vold, befolkningspolitikk (med etnisk rensning gjennom tvangssteriliseringskampanjer som yttertilfelle) og rasialisert arbeidskraft (især hus- og rengjøringsarbeid) inngår som sentrale problemstillinger.

Den amerikanske rettsprofessoren Kimberlé Crenshaws begrep om interseksjonalitet, først formulert i 1989 og sterkt inspirert av foregående tenkere innen svart feminisme i USA, er blitt et sentralt begrep i postkolonial feminisme. Det viser hvordan flere former for diskriminering, basert på sosiale kategorier som kjønn, etnisitet, klasse, religion og lignende, kan samvirke og danne flerdimensjonale former for undertrykkelse.

Den franske samfunnsviteren Françoise Vergès fra den tidligere franske kolonien Réunion har utmyntet samlebegrepet avkoloniseringsfeminisme for antirasistiske og postkoloniale former for feminisme som hovedsakelig stammer fra det globale sør og rasialiserte minoriteter i nord. Den argentinske filosofen María Lugones benyttet samme term i «Toward a Decolonial Feminism» (2010), som tar for seg undertrykkingen av urfolk i USA. Som bredere tradisjonsdannelser finner man blant annet svart feminisme (for eksempel Audre Lorde, Angela Davis og bell hooks), islamsk feminisme, afrikansk og latinamerikansk feminisme, deler av økofeminisme og subalterne studier.

Antropologiske grunnstudier, slik som hos Marcel Mauss, Bronislaw Malinowski og Claude Lévi-Strauss, har gjennom 1900-tallet virket som betydningsfulle antikolonialistiske diskurser, også i konfrontasjonen med den antropologiske disiplinens egne kolonialistiske røtter fra 1800-tallet. Antropologien har eksempelvis gitt innsikt i urfolkenes eksistensbetingelser under og etter kolonialisering, avdekket statsdrevne rasistiske praksiser mot urfolk innad i egne nasjoner og, særlig i Claude Lévi-Strauss’ person, vært en pådriver for antirasistisk politikk på internasjonalt nivå i etterkrigstiden.

I den såkalte ontologiske vendingen i antropologien på 1990-tallet har det foregått en radikalisering av kritikk mot vestlig kulturhegemoni. Vendingen baserer seg på idéen om at måten virkeligheten oppfattes på i Vesten skiller seg grunnleggende fra urfolks virkelighetsoppfattelser innen ulike geografiske sfærer. Til forskjell for urfolkene, anklages Vestens virkelighetsoppfattelse for å inkludere tydelige imperialistiske, kolonialistiske og naturskadelige ansatser.

Ifølge den franske antropologen Philippe Descola er det først og fremst i den vestlige kulturen vi finner en virkelighetsoppfattelse basert på et fundamentalt skille mellom menneske og natur hvor mennesket plasseres i et værenshierarki over dyr og planter, samt hvor alle mennesker skrives inn i samme globalhistoriske samfunnsutvikling. Descola hevder at i animismen, for eksempel, deler mennesker heller et naturlig sjelsbånd med andre ikke-menneskelige vesener, og naturen er selv oppstykket av kreftene som virker i den. I totemismen er mennesker inndelt i ulike stammer som forlengelser av ulike dyrearter. Følgelig foreligger ingen felles (verdenshistorisk) menneskelighet da ulike menneskegrupper oppfattes å være like ulike som gauper og slanger.

Med inspirasjon især fra den franske filosofen Gilles Deleuze, driver den brasilianske antropologen Eduardo Viveiros de Castro Descolas tanker inn i enda mer radikale anti-eurosentriske spor. I sitt teoretiske hovedverk Métaphysiques cannibales fra 2008 hevdet Viveiros de Castro at antropologien skal tjene «tenkningens permanente avkolonisering». Blant andre regnes også antropologene Roy Wagner og Marilyn Strathern inn under den ontologiske vendingen med lignende tanker.