rokokko

Etter Ludvig 14.s død i 1715 ble den fem år gamle Ludvig 15. utpekt til konge. Frankrike ble fram til 1723 styrt av le régent (regenten) Filip av Orléans. Denne perioden fikk derfor navnet régence med en stil som var en protest mot den pompøse stilen ved hoffet til Ludvig 14. i Versailles. Adelen fikk mer makt enn tidligere og bygde små bypalasser i Paris med mer vekt på komfort og intimitet enn tidligere.

Her oppsto den såkalte salongen, et møtested der overklassen inviterte forfattere, filosofer og andre intellektuelle for å konversere og utveksle meninger. Etter hvert ble det vanlig med regelmessige sammenkomster, ofte flere dager i uken, i tiden fra november til mai. Det var salongens vertinne, en belest og skolert kvinne, som ledet møtene. Programmet inkluderte også aktiviteter som opplesning, debatter, konserter og teaterforestillinger. Av og til var det lettere underholdning med kortspill og mer uformelle samtaler om løst og fast.

I 1750-årene var det flere kritikere som angrep rokokkoen for å være altfor overfladisk med overdreven bruk av ornamenter. I 1760-årene begynte den strengere stilretningen nyklassisismen å gjøre seg gjeldende i Frankrike.

Karakteristisk for rokokko er forsøket på å skape illusjon. Det er ingen klart markert overgang mellom vegg og tak eller i hjørnene. Typiske estetiske virkemidler er asymmetri, rocailles (asymmetrisk ornament), organiske (snirklete) former med C- og S- kurver, arabesker og motiver inspirert av planter, skjell og andre naturmaterialer. De mest brukte fargene var lyse og lette pasteller, elfenbenshvitt og gull. Det var vanlig å bruke speil i utformingen av rommene for å gi følelsen av luft og åpenhet. Speilene har ofte uregelmessig innramning, gjerne forgylt.

Den fullmodne rokokkoen begynte i 1730-årene med den såkalte genre pittoresque, utviklet av designere og ornamentkunstnere som Gilles-Marie Oppenord (1672–1742), Nicholas Pineau (1684–1754), Jacques Lajoüe (1686–1761) og Juste Auréle Meissonnier (1695–1750). Stilen var elegant, leken og lett, grasiøs og gjerne litt overlesset med snirklete og livlig dekor.

Det ble gitt ut mange bøker med grafiske trykk av ornamenter i den nye stilen. Bilder av interiører, møbler, tapeter, fontener med mer viste en overflod av fantasifulle ornamenter og dekorasjoner som kunne inspirere tidens designere. Disse bøkene var viktige for utførelsen og utbredelsen av rokokkoen ettersom de ble distribuert overalt og dermed var lett tilgjengelige.

Typisk for skulpturen i rokokkostil var naturalistisk utførelse med rikt behandlet overflate. Skulptøren Ètienne-Maurice Falconet (1716–1791) var den mest rokokkopregete innenfor fransk skulptur. Han var også en periode direktør for Sèvres Porselensfabrikk. Rokokkoens særtrekk kom best frem i de små elegante porselensfigurene som var svært typisk for tiden.

Ettersom oppholdsrommene nå var små og mer intime, ble den tidligere gedigne og prangende innredningen skiftet ut med mindre, lettere og mer praktiske møbler. Det ble vanlig å lage hele møblementer der stoppete stoler og sofaer hadde svungne ben. Den nye buete kommoden var en av tidens mest populære møbler.

Sølvgjenstander som serveringskanner og bestikk var preget av rokokkoens former og ornamentikk. Serviser i hvitt porselen med elegant dekor ble høyeste mote blant overklassen.

Jean Antoine Watteau (1684–1721) var den første, store mesteren innenfor rokokkomaleriet. Han utviklet det såkalte fêtes-galante-motivet, der unge, velkledde mennesker fra overklassen møtes til fest i landlige omgivelser, ofte med et erotisk preg. Watteau var inspirert av fargene og de livlige skildringene i verkene til Peter Paul Rubens (1577–1640). Men han tilførte de grasiøse figurene i bildene et sterkt personlig preg, noe som ga verkene en melankolsk undertone.

François Boucher (1703–1770) regnes som den mest typiske rokokkomaleren. Han var inspirert av Watteau og Giovanni Battista Tiepolo. Mange av bildene hans gjenspeiler de luksuriøse, lettlivete, overfladiske og erotiske sidene ved rokokkoen, som han både i samtiden og senere er blitt kritisert for; i dag er det et mer nyansert syn på Boucher som en allsidig og sann kunstner med utsøkte maleriske ferdigheter. Han fikk mange oppdrag fra Madame de Pompadour (1721–1764), som var Ludvig 15.s elskerinne. Hun var en innflytelsesrik kvinne i tidens kunstmiljø. Boucher var hennes favoritt, og i dette tilfellet var det et sjelden perfekt sammenfall i smak mellom kunstner og oppdragsgiver. Jean-Honoré Fragonard (1732–1806) var den viktigste eleven til Boucher. Han gjorde fêtes-galante-motivene mer tidsmessige med en kombinasjon av poetisk fantasi og realistisk observasjon. Mange av verkene hans er preget av naturlig friskhet og humor.

I Italia var Venezia den viktigste byen for rokokkomaleriet. Giovanni Battista Tiepolo (1696–1770) regnes som den fremste rokokkomaleren. Et av hans hovedverk er utsmykningen i fyrstebiskopens palass i Würzburg i Tyskland. Rosalba Carriera (1675–1757) viste i sine portretter i pastell at hun var fortrolig med rokokkoens lyse farger. Canaletto (1697–1768) og Francesco Guardi (1712–1793) var også påvirket av rokokkoen i sine veduttmalerier.

I Frankrike viste den nye rokkokostilen seg i liten grad i utformingen av fasadene. I Tyskland er det imidlertid flere praktfulle rokokkoeksteriører.

Rokokkoen kom til Norge rundt 1750 og er en rik periode i norsk kunsthistorie. Den norske kunstneren Eggert Munch (rundt 1685–1764), utdannet i København, var blant de første som malte portretter i den franske rokokkostilen. Bygdegeniet Peder Aadnes (1739–1792) var den mest allsidige norske rokokkokunstneren. Han malte portretter, dekorerte interiører på storgårder, utførte kirkelige oppdrag, og ikke minst var han en dyktig rosemaler.

Rosemalingen var svært populær, og den spesielle rokokkoutformingen ble brukt utover i 1800-tallet. Mange fagfolk og kunstnere kom til Norge fra utlandet og bidro til den høye kvaliteten i norsk rokokkomaleri. Den tyskfødte Heinrich Christian Friedrich Hosenfelder (1720–1805) var først kunstner ved Herrebøe fajansefabrikk, der det ble laget utsøkte fajansegjenstander i rokokko. Hosenfelder drev senere som dekorasjons-og portrettmaler. Danskfødte Mathias Blumenthal (1719–1763) var Bergens-rokokkoens fremste maler.

Utsmykningen av Kongsberg kirke i 1760-årene hører til det ypperste innenfor rokokkointeriøret i Norge. Skulptøren Henrik Bech (1718–1776), opprinnelig dansk, sammen med blant andre malerne Eric Gustaf Tunmarck (1729–1789) og Niels Nielsen Thaanning (1732–1779) skapte et strålende kirkerom med utsøkt fargebruk i blått og gull. De tre rikt utformete rokokkolysekronene fra Nøstetangen glassverk er blant de største i Norge.

Damsgaard Hovedgård i Bergen, reist i 1770-årene, er et av landets fremste eksempler på et trepalé i frodig rokokkostil.

• rokokko arkitektur
• rokokko musikk
• rokokko mote

• Kimball, Fiske. 1980: The creation of the rococo decorative style. New York
• Bayley, Gauvin Alexander. 2014: The Spiritual Rococo. Farnham, England
• Indahl, Trond og Matland, Astrid. 2016: Damsgård Hovedgård. Bergen