Samlet fruktbarhetstall er et mål for hvor mange barn kvinner i en befolkning i snitt vil føde dersom det gjeldende fruktbarhetsmønsteret varer ved. Dette er ett av flere mål på fruktbarhet i en befolkning. I 2024 var samlet fruktbarhetstall i Norge på rekordlave 1,44 barn per kvinne.
fruktbarhetstallet
I debatten rundt befolkningsutviklingen refereres det iblant til reproduksjonsnivået, nivået som fruktbarheten må ligge på for at folketallet skal opprettholdes på lengre sikt, dersom det ikke forekommer inn- eller utvandring og aldersfordelingen i befolkningen er helt jevn.
Dette nivået er anslått til rundt 2,1 barn per kvinne. Men i praksis finnes det få eller ingen samfunn som oppfyller forutsetningene om helt jevn aldersfordeling og ingen inn- og utvandring, slik at tallet 2,1 sjelden er relevant i konkrete tilfeller. For eksempel har Norge både netto innvandring og en ujevn aldersfordeling, noe som medfører at det årlig er flere som fødes enn som dør i landet selv om kvinnene i gjennomsnitt får færre enn 2,1 barn.
Det samlede fruktbarhetstallet (SFT) i Norge var over 4 før hundreårsskiftet til 1900, sank til under 2 mellom første og andre verdenskrig, før det steg igjen og nådde en topp på nesten 3 i 1960-årene. Gjennom 1970-årene sank fruktbarheten kraftig, til under 1,7 midt i 1980-årene. Deretter har SFT variert mellom 1,5 og 2 barn per kvinne. I 2009 var fruktbarhetstallet oppe på 1,98, men i 2023 var det sunket til 1,4. Lavere SFT har aldri vært registrert i Norge. Men det er verdt å merke seg at Norge, til tross for den tydelige fruktbarhetsnedgangen siden 2009, likevel regnes blant landene i Europa med nokså høy fruktbarhet.
De regionale ulikhetene i fruktbarhet i Norge var tidligere store; for eksempel var samlet fruktbarhetstall 3,4 i Finnmark i 1968, mens det var 2,0 i Oslo samme år. Bare ti år senere var tilsvarende tall mellom 1,8 og 1,9 i Finnmark og under 1,5 i Oslo.
I 2024, da samlet fruktbarhetstall for Norge var 1,44, lå tallene for alle fylkene på Østlandet mellom 1,31 (Oslo) og 1,57 (Akershus). De høyeste tallene hadde Rogaland og Møre og Romsdal med henholdsvis 1,63, 1,58 barn per kvinne. Troms hadde landets nest laveste fruktbarhetstall (1,34).
De regionale forskjellene er med andre ord blitt mindre selv om noen tendenser fortsatt er tydeligere: Fruktbarheten er noe lavere på Østlandet (unntatt Akershus) enn på Sørlandet og Vestlandet. De større byene har en noe lavere fruktbarhet enn distriktene rundt.
Tendensen ser ut til å være at de regionale forskjellene opprettholdes, men blir mindre. At det blir født stadig flere barn i urbane strøk, skyldes ikke fruktbarheten som sådan, men at stadig flere kvinner i reproduktiv alder bor i byer og bynære områder.
Globalt er samlet fruktbarhetstall for 2025 beregnet til 2,24 barn per kvinne. Imidlertid er det store forskjeller mellom land og kontinenter, og kvinner i rike land får generelt færre barn enn kvinner i fattige land.
I nord (i-landene) sank fruktbarheten fra hundreårsskiftet og frem til slutten av andre verdenskrig, deretter steg den frem mot 1970 for så å avta raskt fram mot slutten av 1980-årene. Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet har utviklingen variert litt mer mellom i-landene, men i det alt vesentlige ligger fruktbarheten langt under reproduksjonsnivået. For eksempel har Hellas, Italia og Spania hatt så lave tall som 1,2–1,3 barn per kvinne, altså langt under de nordiske land. Også i Øst-Europa er fruktbarheten blitt svært lav, og det samme gjelder mange land i Øst-Asia, ikke minst Japan, Sør-Korea, Taiwan og Kina.
I mange land i sør (u-landene) er fruktbarhetstallene fortsatt høye, selv om de fleste land har hatt en sterk og nærmest bemerkelsesverdig reduksjon på kort tid. Men i enkelte land, særlig i Afrika, er fruktbarheten fortsatt høy. Både i Asia og Sentral-/Sør-Amerika har det samlede fruktbarhetstallet i gjennomsnitt (2025) kommet godt under 2 barn per kvinne, men med betydelige variasjoner mellom land innenfor kontinentene, særlig i Asia. Gjennomsnittstallet for landene i Afrika ligger fortsatt høyt, på nesten 4 barn per kvinne. Tallene er usikre, men variasjonene er store fra det arabiske nordlige Afrika, der Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko har et samlet fruktbarhetstall på under 3, til en del land sør for Sahara med tall over 5, som Somalia, Niger, DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk, Mali og Tsjad.
Et av verdens mest folkerike land, Kina, hadde fra begynnelsen av 1970-årene og fram til årtusenskiftet en kraftig nedgang i fruktbarhetstallet, og kom sannsynligvis under 2 barn per kvinne allerede i 1990-årene. India, som nå er mer folkerik enn Kina, hadde rundt 1990 et samlet fruktbarhetstall på 4. Nå har også India passert 2 barn per kvinne, og for 2025 er Indias SFT anslått til 1,94. Kina har på sin side gått bort fra politikken om at hver familie som hovedregel bare skal ha ett barn hver, men likevel har Kina fortsatt lave fruktbarhetstall. I 2025 er Kinas SFT anslått til 1,02 barn per kvinne.
De store variasjonene i fruktbarhet mellom land og innenfor land er naturligvis uttrykk for betydelige forskjeller i samfunnsmessige, sosiale, kulturelle og politiske forhold som påvirker kvinners og familiers valg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.