storkobbe

De voksne storkobbenes kroppsfarge er vanligvis ensfarget gråbrun, men noen individer kan ha lysere felt spredt rundt på kroppen. Ansikt og framsveiver har ofte en rødbrun farge. Som nyfødte er ungene delvis dekket av en fyldig gråblå ungepels som røytes av i løpet av de første ukene. Ferdig røytet har ungene fått en kort mørkegrå pels med lysere bukside og med lyse flekker spredt rundt omkring på kroppen.

I tillegg til de fyldige «bartene» er storkobbens nærmest firkantede kroppsform med et ganske lite hode karakteristisk for arten. Også framsveivene framstår firkantede der den midterste kloa stikker lengst ut. I motsetning til de andre ekte selene i Arktis har storkobbehunnen fire spener. Det er ingen forskjell mellom kjønnenes utseende, men hunnene blir gjerne noe større enn hannene. Fullvoksne individer kan bli 2,1–2,7 meter lange. Vekta varierer gjennom året, men ligger i gjennomsnitt på 250–300 kilogram. Om våren kan voksne hunner veie så mye som 425 kilogram. Antakelig kan storkobbene bli minst 30 år gamle.

Storkobben lever spredt i hele Arktis og liker seg best i grunne områder, kystnære eller banker, med tilgang på drivis og helst med dyp som ikke er større enn 200 meter. I Stillehavet finner vi den i Beringhavet, Chukchihavet, Beauforthavet og Laptevhavet. I de arktiske delene av Atlanterhavet forekommer storkobbene i grunne kystområder nord i Canada, ved Grønland, Island, Svalbard og Frans Josefs land, ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet.

Storkobbenes avhengighet av drivis i de fleste livsfaser er avgjørende for deres utbredelse og vandringer. I noen områder av Stillehavet foretar de gjerne lange sesongmessige vandringer i takt med at isens utbredelse øker om vinteren og avtar om sommeren. I Atlanterhavet, våre farvann inkludert, ser det ut til at storkobbene er mye mer stedbundne og kun foretar kortere og noe lengre vandringer mellom liggeplasser på is og gode beiteplasser.

Storkobbenes mest foretrukne hvileplasser gjennom mesteparten av året er drivis som ligger over grunne kystområder. De danner ikke flokker, men opptrer som regel spredt og enkeltvis det meste av tida. Om våren og sommeren kan de forekomme i små grupper i områder der det finnes råker og åpninger i drivisen. I røyteperioden i juni går de helst ikke i vannet. Ettersom dette er en periode med tradisjonelt lite drivis, kan det forekomme at litt større grupper av storkobber legger seg opp på den isen som er tilgjengelig eller de kan trekke inn på tilgjengelige strender i området. I vinterhalvåret holder de seg gjerne i drivisområder med tilgang på råker og større isfrie hull (såkalte polynyaer).

Enkeltdyr med større utferdstrang forekommer også, og det er ikke uvanlig at storkobbe, særlig ungdyr, besøker Norskekysten.

Det er typisk for storkobbens utbredelse at den forekommer i lave konsentrasjoner som er spredt over store områder i Arktis. Dette gjør bestandsestimering vanskelig, slik at både status og mulige trender stort sett er ukjent for alle områder. Noen tellinger gjennomført fra fly etter 2010 har gitt litt kunnskap om status for lokale bestander i Canada og på Grønland, mens status for arten på Svalbard og i Russland er ukjent. Globalt antar man at det fins noen få hundre tusen individer av arten.

Storkobben har alltid vært en viktig ressurs for kystfolk i det meste av Arktis. Kjøttet er velsmakende og brukes som mat for både mennesker og trekkhunder. Det læraktige skinnet brukes til å lage klær og fottøy, til dragreimer på hundesleder, til harpunreimer, samt som viktig ingrediens ved bygging av skinnkanoer. I Russland ble storkobbe i sin tid også brukt som fôr til pelsdyr.

Mens urbefolkningen i Canada i alle år har drevet begrenset fangst av storkobbe som en del av eget livsopphold, har Russland som eneste nasjon tradisjonelt hatt en kommersiell fangst av arten i sine arktiske områder. Russland (da Sovjetunionen) tok på 1950- og 1960-tallet fangster som i noen år kunne være på mer enn 10 000 dyr. Seinere ble det innført restriksjoner med kvoter som etter hvert reduserte de årlige fangstene til noen få tusen. Fordi den lever så spredt, har storkobben hatt liten betydning som fangstobjekt for nordmenn. Like fullt har norske fangstfolk i flere hundre år fanget storkobbe på ekspedisjoner ved Svalbard; gjerne som én av flere arter.

I dag er jakten på storkobbe ved Svalbard kun en sportsjakt med et årlig uttak på litt over 20 dyr. Også ved Grønland har fangstene avtatt og ligger nå på rundt 1200 dyr per år. Det er ingen kvotebegrensning av fangstene, men storkobben er fredet i yngleperioden (og i naturreservatene på Svalbard) og alle jegere må ha myndighetenes jakttillatelse. Tross mangelen på data antas dagens beskjedne fangstuttak av arten å være bærekraftig.

Dagens forvaltning av storkobbe i våre farvann skjer gjennom Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• seler
• selfamilien (ekte seler)