En velferdsstat er en stat som sørger for at de som bor der er trygge og har det bra. Det vil si at staten passer på at alle innbyggerne kan få helsehjelp, utdanning, bolig, og økonomisk støtte hvis de trenger det.
Dette kalles velferdstjenester. Staten driver for eksempel skoler, sykehus og helsestasjoner og betaler trygd til dem som ikke kan jobbe.
Norge er en velferdsstat.
Målet med en velferdsstat er sosial rettferdighet, likhet og trygghet for alle borgere.
Velferdsstaten skal gi alle mennesker i et land muligheten til et godt liv:
Det er rike stater som er velferdsstater, men det finnes også rike stater som ikke er velferdsstater. I disse landene er det ofte mange fattige, og noen få som er veldig rike.
Den norske velferdsstaten har særlig utviklet seg etter andre verdenskrig. Da ble de politiske partiene enige om at en del av skatten skulle brukes til for eksempel alderspensjon, barnetrygd og sykepenger.
I Norge har man rett til gratis, offentlige velferdstjenester uansett hvor mye man tjener. For å betale for velferdstjenestene, går mange av pengene staten får i skatt til disse tjenestene. De som tjener mye, betaler mer i skatt. Den norske velferdsstaten fordeler pengene slik at de som tjener mye er med på å betale for dem som ikke tjener så mye.
De store politiske partiene er enige om at Norge skal være en velferdsstat, men det er ulike meninger om hvordan den skal organiseres. Noen partier mener man må betale mer selv, mens andre mener staten skal betale mest uansett.
