Store norske leksikon

antiarytmika

Antiarytmika er legemidler som brukes til å behandle unormale hjerterytmer. Antiarytmika påvirker strømmen av ioner over cellemembranen direkte eller indirekte. Dermed blir dannelsen og utbredelsen av elektriske signaler i hjertet hemmet. Antiarytmika deles tradisjonelt i fire klasser på grunnlag av hvilke reseptorer de påvirker, hvilke ionestrømmer/ionekanaler de påvirker, og hvilken effekt de har på selve hjertemuskelcellenes aksjonspotensial.

Faktaboks

Uttale

antiarytmika

Virkning og typer

  • Antiarytmika i klasse I blokkerer natriumkanaler. For eksempel: disopyramid (klasse 1a) og flekainid (klasse 1c).
  • Antiarytmika i klasse II hemmer adrenerge betareseptorer. Derfor kalles de ofte for betablokkere. For eksempel: metoprolol og propranolol.
  • Antiarytmika i klasse III forlenger aksjonspotensialets varighet, men virkningsmekanismen er ikke fullstendig klarlagt. For eksempel: amiodaron og dronedaron.
  • Antiarytmika i klasse IV er hjerteselektive kalsiumblokkere. For eksempel: verapamil og diltiazem.

Bivirkninger

Ved overdosering kan bivirkninger som alvorlig hjertesvikt, ledningsforstyrrelser og alvorlige hjerterytmeforstyrrelser opptre. Kvalme og brekninger opptrer relativt hyppig. Antiarytmika kan også føre til bivirkninger som munntørrhet, synsforstyrrelser og vannlatningsbesvær.

Forholdsregler

Antiarytmika kan også utløse hjerterytmeforstyrrelser i seg selv. Det vil si at de virker proarytmisk. Risikoen er størst hos pasienter som også har iskemisk hjertesykdom og hjertesvikt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Legemidler som virker på hjertet og kretsløpet

Finn Olav Levy
Professor i farmakologi, dr. med., Universitetet i Oslo