Finn Gustavsen

I 1961 ble Finn Gustavsen valgt inn på Stortinget som den ene av to stortingsrepresentanter for det nystiftede Sosialistisk Folkeparti. I løpet av få år fornyet han den politiske debatten i Norge. Med sin uredde form og sin journalistisk treffsikre språkbruk brakte han ny vitalitet inn i landets nasjonalforsamling. Da Norge gikk inn i NATO i 1949, ble det lagt et lokk på den kritiske debatten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 og Gustavsens stortingsmandat fikk venstresiden i norsk arbeiderbevegelse igjen en talerstol. Gjennom to stortingsperioder var Gustavsen den fremste politiker på norsk venstreside, særlig i internasjonale spørsmål i forbindelse med den kalde krigen. Han personifiserte parolen om den «tredje vei» i utenrikspolitikken. SF og Gustavsen reiste kravet om uavhengighet av begge maktblokkene, av både NATO og Warszawa-pakten.

Sammen med Carl Henrik Hermansson (VPK) i Sverige og Aksel Larsen (SF) i Danmark kom Gustavsen til å prege den politiske debatten i Norden om atomvåpen, nedrustning, kolonivelde og utviklingshjelp i 1960- og 1970-årene.

Utbyggingen av fjernsynet i løpet av 1960-årene bidro til den sterke posisjonen Gustavsen fikk. Han lærte seg raskt å bruke det nye mediet. Hans personlige popularitet var langt større enn den tilslutningen hans eget parti SF oppnådde.

Gustavsen bidro til at den politiske interessen økte i denne perioden. Som frontfigur for et nytt parti var Gustavsen ubundet av tradisjoner og parlamentariske konvensjoner. Han var presis og uten floskler, og han våget å bruke enkle og folkelige metaforer for å gjøre sitt budskap tydelig. Med sin intense måte å agitere på hadde han mot til å utfordre – også sine egne partifeller.

Etter få uker på Stortinget hadde Gustavsen reist mange av de viktigste spørsmålene som kom til å prege norsk politikk i resten av hundreåret. Kampen mot atomvåpen var viktigste sak. Dette var også en kamp mot de økologiske katastrofer som prøvesprengningene forårsaket. Han formulerte også norsk motstand mot Fellesmarkedet (EEC, nå EU) på premisser som var internasjonale og anti-kapitalistiske. Og han krevde støtte til frigjøringsbevegelsene i den tredje verden samtidig som han reiste krav om økt norsk utviklingshjelp.

I Kings Bay-saken i 1963 var Gustavsen en av de fremste kritikerne av Arbeiderparti-regjeringen. SFs to stemmer (Gustavsen og den andre SF-representanten, Asbjørn Holm) var avgjørende for utfallet av voteringen over mistillitsforslaget. En måned senere var det igjen SFs stemmer som avgjorde, da de ved å stemme mot John Lyngs samlingsregjering gjeninnsatte Arbeiderpartiet ved makten. I tillegg innledet Gustavsen straks kampen mot politisk overvåking og andre autoritære trekk i det norske samfunnet. De politiske standpunktene han hadde formulert i den vesle avisen Orientering, fikk ved hans inntreden på Stortinget et nasjonalt nedslagsfelt. Gustavsen fikk plass i finanskomiteen. Det bidro til at han ganske snart også ble en viktig debattant i økonomisk politikk.

Etter to perioder som stortingsrepresentant trakk han seg. Han mente at rotasjon i tillitsverv var viktig og gikk selv foran som eksempel.

Frem mot valget i 1969 hadde SF store problemer både internt og i forhold til velgerne. Utryggheten folk følte på grunn av Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia under Prahavåren, sammen med uroen som partiets ungdomsorganisasjon skapte ved sin støtte til Josef Stalin, Mao Zedong og Kinas kommunistparti, gjorde at SF mistet sin representasjon på Stortinget. At Gustavsen ikke stilte på nytt, bidro til den usikkerheten som velgerne følte i forhold til partiet.

I 1970 kom spørsmålet om norsk medlemskap i EU igjen på den politiske dagsorden. Og året etter ble Gustavsen overtalt til å la seg velge som leder av partiet. I forlengelsen av seieren ved folkeavstemningen i 1972 kom kravet om å skape et nytt parti på venstresiden, et parti med større bredde. Gustavsen ble stående litt på siden av den prosessen som førte frem til dannelsen av Sosialistisk Venstreparti. Men fortsatt var han en sentral person. Han stilte på nytt ved stortingsvalget i 1973 og ble leder for en stortingsgruppe på hele 16 representanter. Ved valget i 1977 trakk han seg igjen. Han var så en kort periode bistandsattaché ved ambassaden i Mosambik før han måtte reise hjem på grunn av sykdom. I årene etterpå har han vært aktiv som journalist, publisist og forfatter.

Med EU-kamp, kvinnekamp og miljø som nye politiske hovedtemaer ble det politiske landskapet forandret utover i 1970-årene. Og en ny generasjon – 68-generasjonen (se studentopprøret) – brakte med seg en utålmodighet og en vilje til ideologiske diskusjoner som i liten grad tiltalte Gustavsen. 1970-årene krevde også alliansebygging mot mellompartiene og mot nye store studentgrupper som var i ferd med å finne sin plass i det norske samfunnet, mens Gustavsen hadde sin politiske forankring i den østnorske arbeiderklasssen.