Hugo Grotius

Grotius tilhørte en ansett slekt i Delft, og viste tidlig usedvanlige evner og kunnskaper. Allerede åtte år gammel skrev han dikt på latin. Han ble student i Leiden i 1594 (elleve år gammel), dr. juris i Orléans i 1598, og så advokat i Haag i 1599.

Grotius hadde senere embetsstillinger som advokatfiskal (offentlig anklager) for Holland, Zeeland og West-Friesland (1607), og i 1613 ble han rådspensjonær (høyeste embetsmann) i Rotterdam og medlem av Staten-Generaal. Han hadde også oppdrag som offentlig rikshistorieskriver.

Som følge av disse stillingene i offentlig administrasjon ble han trukket inn i den religionspolitiske striden, som endte med at Jan van Oldenbarnevelt 1618 ble dømt til døden og henrettet for høyforræderi 1619. Grotius ble dømt til livsvarig fengsel. I 1621 smuglet imidlertid kona hans ham ut av Loevestein festning, gjemt i en bokkasse. Grotius flyktet deretter til Frankrike, der han fikk en årlig understøttelse av Ludvig 13. Han vendte i 1631 tilbake til Nederland, men måtte igjen forlate landet.

I 1634 utnevnte den svenske regjeringen ham til Sveriges ambassadør i Paris. I 1645 ble Grotius kalt til Sverige, der han fikk vite at de ikke lenger ønsket ham som ambassadør i Paris. Dronning Kristina ville i stedet gi ham tjeneste hos seg i Stockholm, noe han avslo. På veien tilbake forliste skipet i Østersjøen et sted ved kysten av det som i dag er Polen. Som følge av påkjenningene av en påfølgende lang, strabasiøs reise, døde Grotius i Rostock, 62 år gammel.

Grotius blir regnet som den siste store humanisten innenfor den nederlandske humanisttradisjonen. Forfattervirket hans var allsidig og omfattet typisk humanistisk arbeid: Han nyutga verker fra antikken, og skrev historiske, teologiske og juridiske verk og egen diktning, alt preget av humanismens universelle idé. Størst ry har han som folkerettsforfatter. Grotius behandlet folkeretten på grunnlag av den såkalte naturretten, mens de senere positive retninger bygger på sedvane og traktatpraksis.

• havrett
• humanisme