Klima i Norge

Norges klima er, til forskjell fra Danmarks og Sør-Sveriges, preget av store motsetninger som skyldes landets egne geografiske forhold. Dype fjorder og markerte dalfører med høye fjellpartier imellom er viktige faktorer. Fjellenes skjermende virkning gjør at store deler av landet, særlig Østlandet og Finnmarksvidda, får et langt mer kontinentalt preg (se kontinentalt klima) enn avstanden fra kysten skulle tilsi. Fjellene virker også sterkt inn på nedbørfordelingen.

Variasjonene fra år til år er ganske store, særlig i de nordlige landsdelene som ligger i utkanten av den tempererte sonen. Noen vintre kan det herske en mild vestlig værtype, andre vintre kan domineres av kalde kontinentale luftmasser fra øst.

Mens de midlere luftstrømmene i noen tusen meters høyde går fra vest mot øst, er vinden ved jordoverflaten preget av et mer komplisert mønster. De store årlige temperaturvariasjonene over land gir en «monsuntendens» (se monsun), slik at hyppigste vindretning om sommeren er mot land og med kysten til venstre, om vinteren fra land og med kysten til høyre. Vinterlig utfallsvind kan stedvis nå stor styrke når kald luft presser på mot fjellkjedene fra øst og sørøst. Vinden føres lettest rundt fjellkjedene og over lavere partier (pass, kanalsoner), for eksempel som nordøstvind i Skagerrak, sørøstvind i Ytre Namdalen, østlig vind i Bodø eller sørlig vind over ytre deler av Finnmark. Den sommerlige pålandsvinden, solgangsvinden, kan bli ganske sterk sør i landet, mens den lenger nord, havgulen, gjerne har moderat styrke. Vinden er både sommer og vinter preget av store skiftninger som henger sammen med vandrende trykksystemer (se polarfront).

Ved kysten og i fjellet forekommer det ofte ganske sterk vind. På utsatte steder som Lista, Kråkenes, Nordøyan og Vardø er den midlere hyppighet av vindstyrke liten kuling eller mer (over cirka 11 meter per sekund) mellom 20 og 25 prosent, mens den i fjord- og dalstrøkene bare er noen få prosent. Hyppigheten av liten storm eller mer (over cirka 21 meter per sekund) går opp i 1,5–2,5 prosent på utsatte steder, men slike styrkegrader forekommer bare leilighetsvis i mer skjermede områder.

Nedbørfordelingen er nær knyttet til vindforhold og topografi. Innenfor vestkysten, der nedbør- og bygeområder forsterkes ved hevning mot fjellene (se orografisk nedbør), finner man maksimalsoner med over 2000, stedvis over 3000 millimeter som normal årsnedbør. I regnskyggen øst for Breheimen faller det til dels under 300 millimeter per år. Fra 500 til 1000 millimeter er vanlig årsnedbør over de viktigste jordbruksstrøkene.

Den store nedbøren i fjellet gjør at gjennomsnittet for hele landet kommer så høyt som cirka 1400 millimeter per år. Det faller generelt mest nedbør om høsten, minst på ettervinteren og om våren. Typiske innlandsstrøk får mest i juli og august. Det årlige antall dager med nedbør er cirka 100 i innlandet, 150 i en sone innenfor kysten, og over 200 enkelte steder langs vestkysten. Tordenvær er hyppigst i den sørøstlige delen av landet, og da i sommermånedene. Langs vestkysten opptrer det ikke sjelden vintertordenvær.

Tåke forekommer hyppigst på høydedrag og i fjellet (Tryvannshøgda 529 meter over havet har cirka 20 prosent, Fannaråki 2068 meter over havet over 60 prosent midlere hyppighet). I lavlandet er det strøkene fra Mjøsa og sørover omkring Oslofjorden som har mest tåke med cirka 2,5–5 prosent i årsmiddel, mest senhøstes. Langs kysten fra Halden til Lindesnes er det mest tåke i februar/mars, videre nord til Sogn er dette maksimum forskjøvet til april. Nordover langs kysten øker andelen av sommertåke. Langs Fastlands-Norge er sommertåken hyppigst på Finnmarkskysten med 4–7 prosent i juli/august. Havtåken dannes når varm luft fra land føres ut over kaldt vann.

Mottatt solstrålingsenergi avhenger både av skydekke og breddegrad, og varierer mye mellom landsdelene. I januar er den mindre enn 50 wattimer per kvadratmeter nord for polarsirkelen, og cirka 350 på kysten av Sørlandet. I juli er den over 4000 wattimer per kvadratmeter i nesten hele landet, over 4500 i områdene nord til Røros og Bergen samt deler av Finnmark (Alta, Tanadalen, Pasvik) og sporadiske steder i le av fjellområder. På Østlandet og Sørlandet er den i juli over 5000 wattimer per kvadratmeter, med maksimalsonen på ytre deler av kysten mellom Mandal og Halden (over 5500 wattimer per kvadratmeter).

Temperaturfordelingen bærer preg av forholdsvis små motsetninger mellom nord og sør. Midlere vintertemperatur ligger over frysepunktet så langt nord som til Røst. Årsmiddeltemperaturen går opp i cirka 8 grader celsius (°C) langs vestkysten, mens den i de sentrale fjellområder er under 0 °C i nivåer høyere enn 750–1000 meter over havet. I Finnmark er de normale årsmidler så lave som fra –1 til –2 °C selv på lavlandsstasjoner. Forskjellen på laveste og høyeste månedsmiddel er mellom 25 og 30 °C i innlandet, og mellom 10 og 15 °C langs vestkysten. Kaldeste tid på året i innlandet er midten av januar, ved kysten og i fjellet først i februar, og på ishavsstasjonene først i mars. Varmeste tid er jevnt over midten av juli, men i begynnelsen av august ved kysten og i fjellet.

Laveste registrerte minimumstemperatur og høyeste registrerte maksimumstemperatur på en del distriktstypiske stasjoner er:

• Vardø –24/+27 °C
• Kárášjohka (Karasjok) –51/+32 °C
• Bodø –20/+30 °C
• Trondheim –26/+35 °C
• Bergen –16/+32 °C
• Oslo (Blindern) –26/+34 °C
• Røros –50/+31 °C
• Nesbyen –38/+36 °C
• Finse –40/+25 °C

Kárášjohka (Karasjok) og Nesbyen har rekordene for henholdsvis laveste og høyeste temperatur. Se også klima (rekorder).

For sjøtemperaturens del kommer varmeste og kaldeste måned cirka én måned senere enn for lufttemperaturen.

Norges forholdsvis milde klima skyldes et vekselspill mellom varme havstrømmer og vindsystemer, der den geografiske fordeling av hav, land og fjellkjeder er sentral. At Norskehavet, delvis også Ishavet, domineres av tempererte vannmasser fra Atlanterhavet, har også mye å si for klimaet. Vest for Spitsbergen finnes åpent vann på høyere breddegrad enn noe annet sted på kloden.

Passat-systemet i Atlanterhavet er noe forskjøvet mot den nordlige halvkule, og ekvatorialstrømmene finnes følgelig relativt langt nord. Store mengder varmt vann bøyes av både mot kysten av Sør-Amerika og mot nord i Golfstrømmen, som senere oppslukes i Den nordatlantiske strøm, og til slutt Den norske atlanterhavsstrøm. De nord-sør-gående fjellkjedene i Nord-Amerika og på Grønlandsplatået påvirker vestavindsbeltet (se vestavindsbelter), og tvinger både luft- og havstrømmer i Atlanterhavet mot nord. Kystlinjenes orientering og den åpne passasjen mot Polhavet er også med på å føre varme luft- og vannmasser mot høye breddegrader.

Klimaet i Norge har vekslet sterkt opp gjennom de forskjellige geologiske periodene. Det var perioder med nedising og kaldt klima for 900–600 millioner år siden, men senere ble klimaet vesentlig varmere. Tropiske regnskoger dekket deler av landet for omkring 300 millioner år siden. Årsaken til dette ligger i kontinentaldriften; ekvator gikk gjennom Europa på denne tiden. Etter hvert forskjøv Norge og resten av Europa seg nordover, og klimaet gikk over i en varm og tørr ørkenfase. Siden har landet beveget seg enda lenger mot nord og klimaet har blitt kjøligere.

De siste to millioner år, i kvartærtiden, har posisjonen vært omtrent som i dag. Allikevel har det vært store svingninger i klimaet. Disse svingningene er knyttet til istidene som har dominert store deler av dette tidsrommet. Svingningene passer godt med endringer i Jordens astronomiske parametre (jordbanens eksentrisitet, rotasjonsaksens stilling og jordaksens presesjonsbevegelse, se Milanković-sykluser). Store iskapper gir betydelige tilbakekoblingsmekanismer klimatisk, gjennom endringer både i strålingsegenskaper, sjøtemperatur og sirkulasjon i luft og hav. Dette vil forsterke klimaforskjellene.

I kvartærtiden har det vært flere istider med temperaturer cirka 10 °C lavere enn i dag. Umiddelbart før den siste store istiden (Weichsel), det vil si for cirka 130 000–115 000 år siden, var temperaturen cirka 2 °C varmere enn i dag; dette var også tilfellet i en varmeperiode etter siste istid, cirka 7000–3000 år fvt. De største variasjonene etter istiden har ellers hatt en typisk varighet på 500–4000 år, og settes gjerne i sammenheng med vertikale sirkulasjoner i verdenshavene. De siste 5000 år har det vært en avkjølende tendens.

Omkring år 800–1200 var det imidlertid omtrent samme temperatur som i dag, men på 1600–1800-tallet («den lille istid») var temperaturen jevnt over lavere enn på 1200-tallet.

Fra cirka 1860 har vi direkte målinger å gå ut fra. Temperaturen økte med 1–1,5 °C frem til cirka 1935, og 1930- og 1950-årene fremstår som varme. Frem til 1966 sank temperaturen med cirka 1 °C. En ny varmere periode toppet seg i 1974. Den ble etterfulgt av en vekslende periode med flere kalde år.

Siden 1988 har temperaturen stort sett lagt seg på et høyt nivå, med 2020 som det varmeste året i hele måleperioden; 1,4 °C høyere årstemperatur enn normalverdien fra perioden 1991–2020. Deretter følger 2014 med et avvik på 1,2 °C og 2024 med et avvik på 1,1 °C. 2010 var et kaldt år, med et avvik på 2 °C under normalen.

I tabellene er normalperioden for 1991–2020 brukt (se klimanormal).

• klima

• Dybdahl, Audun (2016): Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år, Cappelen Damm akademisk

• Meteorologisk institutt