Konventikkelplakaten – Store norske leksikon

Utsnitt av Konventikkelplakaten som ble innført 13. januar 1741. «Art. 15. Det skal og være aldeeles forbuden i saadanne Forsamlinger, i stæden for den hellige Skrift og andre gudelige ordentlige censurerede Bøger, Bønner, og Psalmer at læse fremmede u-approberede ofte til fantastiske, socinianske, og andre grove Vildfarelser hensigtede Bøger, at giøre Bønner, som sigte til Foragt imod sin Næste, og i sær i mod det ordentlige Lære-Embede, ligesom det var meere til Hinder for Christendom end til Nytte; hvilken U-orden aabenbar vilde føde af sig fanatisk og Ovækerske Vildfarelser, u-grundet Indbildning om Inspiration samt aandelig Hofmood og Secterie, hvorunder Sathan, som forstiller sig under Lysens Engels Beskalt, kand naae det hand søger, til manges, end ogsaa u-skyldige Siæles Forførelse og Forstyrrelse. Art. 16. Det skal fremdeeles være aldeles forbuden, at nogen enten Mandfolk eller Quinder gifte eller u-gifte, maa reyse omkring alleene, eller med Følgeskab fra et Sted til andet under Navn at styrke og opvække andre, og der at anstille Samlinger [...].»

Utsnitt av konventikkelplakaten av 13. januar 1741

Av Christian VI.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Konventikkelplakaten var en forordning som skulle regulere hvorvidt kristne forsamlinger («konventikler») utenfor den evangelisk-lutherske kirken skulle aksepteres. Forordningen ble innført i 1741 og opphevet i 1842. Årsaken til forbudet var at private religiøse møter ble sett på som en trussel mot statskirken.

Den norske predikanten Hans Nielsen Hauge, som virket tidlig på 1800-tallet, var blant dem som ble dømt etter konventikkelplakaten. Hauges etterfølgere, haugianerne, arbeidet for oppheving av forordningen.

Innføring

Konventikkelplakaten ble vedtatt i 1741 som en konsekvens av den pietistiske kongen Christian 6.s helligdagsforordning, vedtatt i 1735. Helligdagsforordningen sa at det skulle være påbudt å delta i gudstjeneste, og truet med mulkt og gapestokk dersom ikke menigheten overholdt plikten. Helligdagsforordningen innførte også strenge regler om ro på søndagen.

Formål

Målet med konventikkelplakaten var å holde kontroll på den stadig tiltagende private forsamlingsvirksomheten. Pietismens ideologier sa at man ikke kunne forby private religiøse forsamlinger, tvert om skulle man oppmuntre til dem. Møtevirksomheten kunne imidlertid lett føre til at det utviklet seg holdninger som var i mot statskirkesystemet og mot lutherdommen. Det ble derfor bestemt at all virksomhet i konventikler (forsamlinger) skulle holdes under kontroll av den lokale presten, eller en person som presten hadde bestemt til dette formålet. Omreisende predikantvirksomhet ble forbudt uten forbehold.

Konventikkelplakaten ble ytterligere skjerpet senere på 1740-tallet, blant annet som en konsekvens av at den herrnhutiske kristendommen ble utbredt i Danmark.

Oppheving

Da haugianerne ble grunnlagt på slutten av 1700-tallet, var bevegelsens møter ulovlige i henhold til konventikkelplakaten, som forbød privatpersoner å holde religiøse møter uten oppsyn av prest. Kongen og presteskapet mente slike møter truet statskirken. Lederskikkelsen Hans Nielsen Hauge ble derfor straffeforfulgt og dømt til lang fengselsstraff, og skriftene hans ble forbudt i årene 1804–1806.

Haugianerne, maleri fra 1848

Av Adolph Tidemand/Nasjonalmuseet.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, blant annet etter iherdig virksomhet av andre generasjons haugianere. Haugianernes krav var i overensstemmelse med samtidens liberale strømninger.

Kirkens lekfolk hadde nå juridisk rett til å holde forsamlinger uten tilsyn av kirkelige overordnede. Etter opphevingen av konventikkelplakaten kom det til en rekke kristne organisasjoner, både med tilknytning til Den norske kirke og uavhengige religiøse samfunn. Blant de organisasjonene som ble startet, var de første misjonsmenighetene.

Tre år etter at konventikkelplakaten ble opphevet, ble dissenterloven vedtatt. Denne loven ga andre kristne trossamfunn enn Den norske kirken lov til å etablere seg i landet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Per Halse og Hallgeir Elstad, Norsk Kristendomshistorie. Oslo: Samlaget, 2021.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Kristendommens historie

Merethe Roos

Professor i historie, Universitetet i Sørøst-Norge