fauvisme

Fauvistene sto i opposisjon mot impresjonismen og annen eldre kunst samtidig som de bygget videre på eksperimenteringen med former og farger innledet av postimpresjonister som Paul Gauguin og Vincent van Gogh. Imidlertid gikk de enda lenger i å løsrive fargen fra dens naturbeskrivende formål og i større grad bruke den som et ekspressivt og strukturelt virkemiddel. Som en del av dette fokuset studerte de det sene 1800-tallets vitenskapelige fargeteorier, spesielt var de interessert i komplementærfarger. Således gikk de også delvis i fotsporene til pointillismens ledere Georges Seurat og Paul Signac.

Fauvistene søkte ikke å uttrykke et litterært innhold. De benyttet et emosjonelt ladet formspråk som ble karakterisert ved betoning av det flatemessige i maleriet, av sterke, klare farger, rytmisk linjespill, markerte svarte konturer og ofte et grovt og bredt penselstrøk. Målet var både å vekke betrakterens følelser samtidig som de ville gi uttrykk for sitt indre temperament. De brukte gjerne rene, ublandede farger rett fra tuben, og den ikke-naturalistiske og intensiverte fargebruken, ofte komponert i oppsiktsvekkende og kontrastfylte kombinasjoner for å gi en sterkest mulig effekt, var fauvismens mest typiske kjennetegn.

Deres hovedmotiver motiver var portretter, nakenakter, stilleben og landskaper, men objektene ble som regel skildret på en forenklet og skjematisk måte slik at fargene sto igjen som verkenes fremste meningsbærende elementer.

Som en stil begynte fauvismen rundt 1904 og fortsatte videre etter 1910, men som en gruppebevegelse begrenset den seg til tiden 1905–1908. De var aldri offisielt organisert og hadde kun tre utstillinger. Etter hvert som kunstnerne utviklet et mer selvstendig formspråk, gikk gruppen i oppløsning. Til tross for dette fikk fauvistenes banebrytende stil betydelig effekt på kommende bevegelser de påfølgende årene. Ved å fokusere på fargens uttrykkskraft, mer eller mindre frigjort fra dens tradisjonelle funksjon som en objektiv beskrivelse av virkelighetens verden, var de blant de første avantgarde-kunstnere som nærmet seg et delvis abstrakt formspråk. Matisse fortsatte i den samme banen også etter gruppens oppløsning, mens flere av de andre gikk i stedet videre mot kubismens analytiske utforskning av former.

Mange norske kunstnere var elever av Matisse i årene 1908–1911, blant andre Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krohg. De tok i bruk læremesterens råd om et flateorientert maleri med vekt på formforenkling, klare dekorative farger i plan satt opp mot hverandre, markerte omrisslinjer og en fast komposisjon. Dette tilførte noe helt nytt til norsk kunstliv, og Matisse-elevene fikk stor betydning for modernismens utvikling i Norge helt frem til midten av århundret.

• kunsthistorie
• Kunst i Frankrike
• ekspresjonisme

• Werenskiold, Marit: De norske Matisse-elevene, 1972, isbn 82-05-05560-2
• Whitfield, Sarah: Fauvism, 1989, isbn 0-500-20227-3