nitrocellulosekrutt

Nitrocellulosekrutt var den første røyksvake kruttypen som lyktes med å utfordre det til da enerådende svartkruttet. Nitrocellulose ble fremstilt for første gang i 1846, og det ble nesten umiddelbart testet ut som drivmiddel i skytevåpen. Det viste seg raskt at stoffet i umodifisert form, som skytebomull, var uegnet for slik bruk, noe som førte til mange ulykker.

Ubehandlet nitrocellulose har en luftig og porøs struktur som gir stor tilgjengelig brennflate og altfor rask trykkoppbygning i et gevær- eller kanonløp (se deflagrasjon). For å kontrollere deflagrasjonen av nitrocellulose i et skytevåpen, er man avhengig av å bryte ned den fibrøse strukturen i skytebomull med organiske løsemidler.

Tidlig på 1880-tallet innledet den franske kjemikeren Paul Marie Eugène Vieille (1854–1934) systematiske studier av deflagrasjon av krutt i et manometrisk trykkammer han fikk bygget. Arbeidet fant sted ved Laboratoire Central des Poudres et Salpêtres i Paris og ble utført i samarbeid med kollegaen Jacques Rose Ferdinand Émile Sarrau (1837–1904).

Ved å studere hvordan svartkrutt med forskjellige kruttkorn omsatte seg i trykkammeret, fant Vieille ut av de grunnleggende forhold som styrte sammenhengen mellom brennhastigheten til kruttet og den geometriske formen til kruttkornene. Vieille og Sarrau studerte deretter hvordan nitrocellulose med ulike tettheter omsatte seg i trykkammeret.

Vieille fant at ved å bryte ned (gelatinere) den fibrøse strukturen til nitrocellulose ved hjelp av organiske løsemidler som dietyleter og etylacetat kunne man lage kruttkorn som omsatte seg på en kontrollert måte i et gevær- eller kanonløp. Ved å justere formen og størrelsen på kornene, kunne man tilpasse kruttet til det aktuelle type skytevåpen.

Eksperimentene til Vieille var et gjennombrudd og ble uført i den største hemmelighet. I 1884 innførte Vieille en ny og revolusjonerende kruttype kalt Poudre B (fra poudre blanche, som betyr hvitt krutt) som han hadde laget fra nitrocellulose ved behandle det med løsemidler og valse det til flak som deretter ble kuttet opp til firkantede korn.

Poudre B var om lag tre ganger kraftigere enn svartkrutt ved samme vekt og etterlot nesten ingen røyk. Det nye kruttet ble i 1886 innført i den såkalte Lebel-riflen. I årene etter dette fulgte nesten alle de andre stormaktene i verden Frankrike i å utvikle nye, røyksvake kruttyper med basis i nitrocellulose.

Den kjemiske stabiliteten til Poudre B, samt lignende røyksvake kruttyper laget fra nitrocellulose, viste seg først å være meget dårlig. Ulykker forårsaket av selvantennelse av krutt under lagring var ikke uvanlig de første tiårene etter innføringen av denne kruttypen.

Store eksplosjoner rammet det franske krigsskipet Iéna 12. mars 1907 mens det lå i tørrdokk ved byen Toulon i Sør-Frankrike. Ulykken tok livet av 120 personer og var forårsaket av Poudre B som selvantente i et av magasinene i skipet. En lignende selvantenning av Poudre B i et magasin i det franske krigsskipet Liberté førte 25. september 1911 til brann og en voldsom eksplosjon som drepte over 250 mennesker mens skipet lå ved kaien i Toulon.

De første typene nitrocellulosekrutt inneholdt amylalkohol som stabilisator, et stoff som viste seg å være uegnet til dette formålet. Det var Alfred Nobel som i 1889 først hadde brukt difenylamin som stabilisator i den røyksvake kruttypen ballistitt, og dette stoffet ble etter hvert tatt i bruk også i nitrocellulosekrutt.