regional organisasjon

Regionale organisasjoner med enkeltformål er spesialiserte enheter som setter søkelys på et bestemt sektor- eller saksområde. Deres snevre mandat gjør det mulig for dem å konsentrere ressurser og ekspertise om spesifikke mål.

• funksjonelle eller sektorbaserte regionale organisasjoner, som Vest-Afrikas helseorganisasjon
• sikkerhetsfokuserte regionale organisasjoner, som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)
• regionale handelsavtaler, som Den arabiske tollunion
• regionale utviklingsbanker, som Den asiatiske utviklingsbanken
• organisasjoner for elvebassenger, som Donau-kommisjonen.

Regionale organisasjoner med flere formål har langt bredere ambisjoner på tvers av flere sektorer. Dette kan inkludere økonomiske, sikkerhetsmessige, kulturelle, politiske og sosiale aktiviteter under en enkelt organisatorisk struktur.

Slike organisasjoner har som mål å håndtere et bredere spekter av utfordringer og muligheter, og å fremme dypere regionalt samarbeid og integrasjon mellom medlemsstatene som for eksempel i Den europeiske union (EU). Andre eksempler er:

• Den afrikanske union (AU)
• Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner (ASEAN)
• Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater (ECOWAS)
• Den arabiske liga (LAS).

Det skilles mellom deling av ressurser (pooling) og delegering. Pooling innebærer at medlemsstatene overfører myndighet og beslutningsmyndighet til en felles institusjon, mens delegering betyr at medlemsstatene gir myndighet til et administrativt organ i den regionale organisasjonen, og samtidig fraskriver seg fullstendig kontroll med den utøvende myndigheten.

De fleste regionale organisasjoner har svært begrenset myndighet til å handle på egen hånd og må ha samtykke fra alle medlemsland før de kan foreta seg noe. Enkelte organisasjoner, først og fremst EU, har derimot større myndighet og overnasjonale trekk. Det innebærer for eksempel at på enkelte beslutningsområder, som handelspolitikk, er det EU-kommisjonen som har initiativrett, og ikke medlemslandene.

Andre regionale organisasjoner, som Den afrikanske union og Europarådet, kombinerer middels til høye nivåer av delegering med tilsvarende nivåer av pooling. ASEAN kombinerer for eksempel begrenset eller ingen pooling av kapabiliteter med tilsvarende begrenset delegering. Beslutningsmyndigheten forblir fast i hendene på medlemsstatene. Det samme gjelder regionale organisasjoner som Shanghai Cooperation Organization og Mercosur. Regionale organisasjoner varierer dermed betydelig langs disse institusjonelle dimensjonene.

Ifølge FN-pakten har regionale organisasjoner et særlig ansvar for å bidra til å løse internasjonale konflikter, og de spiller en viktig rolle både i regional integrasjon og regionalisme. Tanken er at konflikter i størst mulig grad skal kunne håndteres desentralisert, med støtte av regionale aktører med kulturell innsikt og – ved behov – økonomiske virkemidler på regionalt nivå.

Samarbeidet mellom Den afrikanske union og FN i håndteringen av flere konflikter på det afrikanske kontinentet er et eksempel på at en regional organisasjon kan fungere som en aktør i fredsbygging og konfliktløsning i sin respektive region.