samarium

Samarium blir brukt i koboltlegeringer i permanente magneter i form av forbindelsene SmCo₅, Sm₂Co₁₇, med flere. Selv om markedet for disse magnetene har blitt betraktelig mindre etter at neodymmagneter ble kommersielt tilgjengelig, brukes disse materialene også i dag for eksempel i kvartsklokker og i kameralukkere.

Samarium brukes også som dopingtilsetting i optiske materialer innen laserteknologi, i glass som absorberer infrarød stråling, og som katalysator ved dehydratisering av etanol.

Samariumjodid, SmI₂, brukes til å uskadeliggjøre polyklorinerte bifenyler (PCB). Forbindelsen brukes som katalysator i reaksjoner som fjerner klor og som gir ufarlige avfallstoffer.

Samarium har også lenge blitt brukt i kjernekraftverk. Isotopen ¹⁴⁹Sm er en sterk nøytronabsorbent som brukes i kontrollstaver i legeringer med europium og gadolinium.

Navnet er avledet av samarskitt, som igjen er oppkalt etter den russiske gruvedirektøren Vasilij Jevgrafovitsj Samarskij-Bykovets (1803–1870) som først fant mineralet i Russland.

I kjemiske forbindelser har samarium vanligvis oksidasjonstall +III, men det kan også opptre i oksidasjonstrinn +II. De treverdige saltene er topasgule, de toverdige er rødlige. Samarium(III)oksid er den viktigste samariumforbindelsen.

Naturlig samarium forekommer i syv isotoper:

• ¹⁴⁴Sm (3,1 prosent)
• ¹⁴⁷Sm (15,0 prosent)
• ¹⁴⁸Sm (11,2 prosent)
• ¹⁴⁹Sm (13,8 prosent)
• ¹⁵⁰Sm (7,4 prosent)
• ¹⁵²Sm (26,7 prosent)
• ¹⁵⁴Sm (22,8 prosent)

To av isotopene, ¹⁴⁷Sm og ¹⁴⁸Sm, er radioaktive. Disse desintegrerer med alfastråling med halveringstider på henholdsvis 106 milliarder og 7,5 billiarder år.