satellittkommunikasjon

For satellittene i geostasjonær bane, cirka 36 000 kilometer over jordoverflaten, er dette det mest brukte prinsippet. Hver slik satellitt dekker et stort område og kan for eksempel overføre signaler fra Svalbard til Antarktis (men områder henholdsvis nord/sør for 80 grader dekkes ikke). De første satellitten fungerte som et «bøyd rør» (engelsk: bent pipe) der satellitten bare videresender signal fra bakken uten å endre innholdet i dette. Det blir nå mer vanlig med mer avansert signalbehandling i satellitten, slik at den kan operere som et kommunikasjonsknutepunkt i rommet og sende signalene til forskjellige mottakere på ulike steder.

Det fins også systemer med satellitter i så lave baner at en enkel satellitt bare er synlig fra et lite område på Jorden. Da blir signalene overført fra satellitt til satellitt, eller mellom flere satellitter og flere jordstasjoner, til de når en satellitt som er synlig fra mottakerstasjonen. Et av de lengst operative systemene, Iridium, består av 66 satellitter i lave polbaner med en høyde på 780 kilometer. Det finnes flere slike systemer, noen av de kalles megakonstellasjoner på grunn av det store antallet satellitter som er planlagt skutt opp.

I stedet for sanntidsoverføring av tale eller data, brukes enkelte satellittsystemer til meldingsoverføring. Slike satellitter kalles store-and-forward-satellitter. Når man skal overføre meldinger, sender man disse opp til en satellitt i lav bane, høyde typisk 600 kilometer, hvor de lagres. Når denne satellitten blir synlig for mottakerstasjonen, kan meldingene sendes ned til jordoverflaten. Fordelen er at én enkelt satellitt over tid kan dekke hele jordkloden og at avstanden til satellitten er relativt liten slik at senderutstyret er billig. Overføringstiden kan dreie seg om fra noen minutter til flere timer avhengig av hvor senderne og mottakerne er plassert i forhold til hverandre på Jorden.