seiling

Seil, rigg og skrog drives fram av krefter som utvikles av laminære vindstrømmer langs seilenes le- og losider. Seilteknikk består blant annet i å stille seilene etter vindens retning (trimme seilene), regulering av seilføringen (variere størrelsen på seilene) og manøvrering av skroget ved hjelp av roret.

Den viktigste kraften fra seilene kommer fra trykkforskjellene mellom lo- og lesiden av seilene. Seilene kan sammenlignes med en flyvinge. Når et fly beveger seg framover, vil flyets hastighet skape en luftstrøm over og under vingen. Da vingens overside er krum, må luften på vingens overside tilbakelegge en lengre distanse, noe som medfører et lavere luftrykk her. Trykkforskjellen mellom vingens over- og underside skaper et løft som får flyet til å lette.

Seilmakeren følger samme prinsippet når hen syr et seil. Et seil blir mindre effektivt om det er flatt. Seilmakeren syr seilet med kurver innlagt i seilets kanter (likene) og panelene. Når seilet heises, normalt på en rett mast, et stag eller en rå, vil det få tredimensjonale kurver og et buet seil som det er opp til seileren å trimme etter de rådende vind- og sjøforhold.

Flyvinge-prinsippet gjelder også for trimming av seil. Man får mest framdriftseffekt ved å stille seilet relativt nærme vindøyet (retningen vinden kommer fra). Hvis man derimot stiller seilet på tvers av vinden vil det bli lite bevegelse langs seilet (lave laminære vindstrømmer) og seilet vil gi lite framdriftseffekt.

En seilbåt kan ikke seiles rett mot vinden. Men man kan på mange seilfartøy, ved en kraftkombinasjon av seilets krefter framover og skrogets/kjølens krefter i vannet, seile delvis mot vinden. Det kaller man «å krysse».

I førhistorisk tid har selve seilet vært produsert av mange forskjellige naturmaterialer, blant annet fra dyrehud. I astronesisk teknologi ble det brukt seil produsert av flettede matter av pandanus (skruepalmefamilien)

Vikingene brukte ull for å veve seilduk og sy seil. I vestlig tradisjon ble det etter hvert brukt mest hamp og lin. I østlig tradisjon ble det også brukt silke. Mot slutten av «seilskutetiden» (cirka 1400–1920) ble seilduk i økende grad vevd av bomull.

I moderne tid produseres seilduk normalt av syntetisk kunstfiber som for eksempel polyester (ofte under merkenavnet dacron), nylon-, aramid- og karbonfibre.

Seiling utføres i dag i stor grad som fritidsaktivitet, for eksempel turseiling, regattaseiling eller langseiling. Men i deler av verden, for eksempel langs Afrikas østkyst, er seilfartøy også i dag benyttet til vare- og mennesketransport.

Seiling utføres også som seilsport. Konkurranser i seiling heter kappseiling eller regatta. Da brukes gjerne lette fartøy som skal seile raskest mulig. Seiling har vært gren i sommer-OL siden Paris-OL i 1900.

Seiling som sport eller fritidsaktivitet kan også utøves på landjord, på snø eller på is. Da brukes hjul, ski eller meier for å bevege seg lettest mulig over underlaget og kalles for eksempel strand-, ski- , eller isseiling.

Fra førhistorisk tid til midten av 1800-tallet var seilfartøy hovedmetoden for transport av varer, gods og mennesker over lengre strekninger på vann. Seiling har vært avgjørende for oppdagelse av nytt land og for å skape kontakt mellom landområder og mellom kontinenter. Seilskip var verktøyet for oppdagelse av nye områder av verden, og avgjørende for logistikken i utvikling av riker og imperier. Militært var seilende krigsskip viktige i lange perioder, og denne krigskunsten kulminerte med større seilende krigsskip bevæpnet med kanoner i seilskutetiden.

Seiling oppstod uavhengig i mange deler av verden. Det har i ulike tidsperioder og på ulike steder vært utviklet svært mange forskjellige rigg-, seil- og skrogtyper. Ved møter mellom seilere fra forskjellige kulturer har seilere lært av hverandre, og seil-, rigg- og fartøytyper har blitt påvirket og videreutviklet.

Seil ble i kommersiell sammenheng gradvis erstattet av dampskip og siden motorskip fra midten av 1800-tallet. Det er vanlig å regne 1800-tallet som tiden med de mest avanserte og utviklede seilskipene, i kombinasjon med at disse skipene hadde aller størst kommersiell og praktisk betydning. Seilskipene knyttet kontinentene sammen gjennom lange oversjøiske og etablerte seilingsruter. I slutten av seilskutetiden, og i overgangen til damp- og motortiden, eide norske rederier en betydelig andel av Europas seilskip.

Den tidligste dokumenterte bruken av seil på det eurasiske kontinent er sammenfallende med de tidligste sivilisasjonene fra rundt 6000 år fvt. Austronesiske sjøfarere oppdaget og befolket det enorme Stillehavet med avanserte seilende utrigger- og dobbeltkanoer både før og etter vår tidsregning. De oppdaget og befolket hele Stillehavet vestover, samt helt til Madagaskar østover, altså bokstavelig talt rundt mer enn halve Jorden. Seilkompetanse, båtbyggerkunst og avansert instrumentløs navigasjon var forutsetningene for denne enorme ekspansjonen fra austronesernes utspring i Sørøst-Asia.

Kinesiske sjøfarere under ledelse av Zheng He utforsket blant annet Indiahavet med kinesiske djunker og stort anlagte ekspedisjoner mellom år 1405 og 1433.

Av de første lengre sjøreisene som er beskrevet i Europa, var grekeren Pytheas' seilas nordover en gang mellom 330 og 320 fvt. Etter å ha seilt i seks døgn fra Britannia beskrev han landet Thule i nærheten av «det frosne land». Studier tyder på at han kan ha vært et sted på Helgeland. Dette var første gang Norge var satt på det internasjonale kartet.

Norske vikinger seilte i vikingtiden vestover til Storbritannia og Irland, Færøyene og Island, Grønland og Amerika. Vikinger seilte (og rodde) også østover gjennom elvene i Øst-Europa helt til Det kaspiske hav, og Sigurd Jorsalfare gjennom Middelhavet hele veien til Jerusalem. Norske originale vikingskip som finnes i dag, er blant annet Osebergskipet og Gokstadskipet.

Med den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren (1395–1460) ble europeisk navigasjon mer vitenskapelig, og europeiske ekspedisjoner seilte etter hvert til hele verden. Columbus’ seilas til Karibia (1492), Vasco da Gamas seilas til India (1497–1499) og Ferdinand Magellans jordomseiling (1519–1522) var seilaser med enorme konsekvenser for verdenshistorien på godt og vondt. Disse seilasene var åpningen av «den første globale tidsalder».

• seilsport
• seilbåt
• seilskip
• navigasjon
• seil